Vi lever i et land som stortingspresidenten i 2026 kaller «verdens beste». Men hvem skal vi takke?
Noen peker på arbeiderbevegelsen, andre legger vekt på industribygging og olje. På ildsjeler, barrikadestormere og gründere som har kjempet for frihet, opplysning og rettferdighet, arbeidsplasser og sosial mobilitet.
Men selv om heltene kan veksle, synes mange enige om hvem de ikke er: Prestene. For de har ødelagt. Stemplet og utstøtt. Bremset vitenskap. Klamret seg til privilegier.
Listen er lang.
Derfor er årets sommerlesning opplagt: Samfunnsbyggerne er en gave fra tre vise menn.
Reidar Magnus Stang (lokalhistoriker og medieviter) viser sammen med Lars Inge Magerøy (teolog og forfatter) og Rolf Olsen (prest og organisasjonskonsulent) at mange prester langt fra var bakstreverske mørkemenn.
For historien er langt mer interessant enn som så.
Boken inviterer oss inn i et Norge som de færreste kjenner: Prester og biskoper som kartla naturen, skrev lærebøker, samlet folkeminner, forbedret jordbruket, bekjempet hungersnød og arbeidet for folkeopplysning. Vi møter kvinner som skapte bevegelser, skrev kokebøker og organiserte lokalsamfunn. Haugianere som gjennom bedrifter, trykkerier og nettverk bidro til å bygge det moderne Norge.
Vi kommer tett på et fascinerende galleri. Peder Kinck var første norske medlem i det prestisjetunge The Royal Society, allerede i 1729. Johan Ernst Gunnerus grunnla Norges første vitenskapsselskap. Erik Pontoppidan skrev ikke bare en kjent katekisme, han var en av sin tids fremste formidlere av vitenskap.
Visste du at Abraham Pihl må ha vært forbildet til Reodor Felgen? At prester som Hans Strøm og Jacob Nicolai Wilse beskriver natur og samfunn med en grundighet som gjør dem til pionerer innen norsk vitenskap?
Forfatterne løfter også frem prester som bidro til å skape samisk skriftspråk, dokumentere samisk kultur og kjempet for kvener og skogfinners rettigheter.
Et arbeid som kan overraske og lenge har vært oversett i fortellingen om nasjonsbyggingen.
Ikke minst er fremstillingen av prestefruene verdifull. Gustava Kielland, Hanna Winsnes og Marie Blom viser hvordan kvinner gjennom kristne nettverk, undervisning og organisasjonsarbeid kunne få betydelig innflytelse i en tid da få andre arenaer sto åpne.
Boken viser hvor tett tro, kunnskap og samfunnsbygging er vevd sammen i norsk historie. Den utfordrer forestillinger om at kirke og opplysning var motsetninger. Mange av dem som arbeidet mest målbevisst for utdanning, vitenskap, næringsutvikling og sosiale forbedringer, gjorde det ut fra sin kristne overbevisning.
Noen ganger med store økonomiske tap og fare for sine liv, som under Napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet.
Forfattere forsøker ikke å idyllisere fortiden. De løfter sjelden stemmen. De henfaller ikke til naiv heltedyrkelse. De går ikke vill i detaljer. Ved stort sett lavmælte portretter blir vi kjente med prester, prestefruer, haugianere og andre som var med på å forme det moderne Norge.
Enten du skal holde en andakt, overraske i neste familieselskap eller starte en lunsjsamtale, er dette boken å lese.
