Egon Holstads kritikk av Ingrid Olina Hovlands 17. mai-tale om å ta vare på våre kristne verdier [også i VG her] velger feil sjanger. For svartmaling kaster sjelden lys.
Det blir ikke mindre originalt når utgangspunktet er som galest. En 17. mai-tale er ingen offentlig utredning. Like lite som stortingspresidentens tale på Eidsvolls plass manglet store ord om helter, stolthet og «verdens kanskje beste samfunn», forventet ikke en frikirkelig forsamling noe lavmælt om Norge, tro og verdier.
I motsetning til Fanden beregnet Hovland sitt publikum.
Det samme gjør nok Holstad, men publikumet er altså et annet. Dermed kan han spille på at han følte «en barnslig trang til å banne», og forenkle som den jevne konsulent til to akser: Enten en ekskluderende Maga-linje med «ideen om at én religion skulle definere fellesskapet» eller en «politikk bygget på verdier som er løsrevet fra religion».
For å komme i mål, må Holstad omtegne Hovland. Mens hun sier litt åpent at de «kristne verdiene har lagt grunnlaget for fred og forsoning» vrir Hovland dette i iveren til å fremstille «kristendommen i Norge som en entydig, forsonende, sivilisatorisk kraft».
Ikke uventet legger Holstad alt fra «tvangskristning» til «diskriminering av samer og kvener» i potten: Norge ble «moderne fordi modige folk opponerte mot de religiøse lederne og makta», og samfunnet gikk «gradvis bort fra ideen om at én religion skulle definere fellesskapet».
Når Holstad bruker høygaffelen blir det mer krøll enn konstruktivt. For Hovland snakker ikke om å definere fellesskapet, men litt høystemt på en 17. mai om å gjøre det mulig at «ulike kulturer og folkegrupper kan leve side om side». For hun sier ikke at det er farlig å være uenig, selv ikke for journalister. Tvert imot er det farlig «hvis vi slutter å snakke med hverandre, lytte og prøve å forstå hverandre».
Holstad mener nok ikke at verdier kommer rekende som et Raga-riff, men han undervurderer at de kan ha dype røtter. For mange av de modige som opponerte mot religiøse ledere og makt, var religiøse ledere som ga viktige bidrag til å bygge landet.
Ikke uventet legger Holstad alt fra «tvangskristning» til «diskriminering av samer og kvener» i potten: Norge ble «moderne fordi modige folk opponerte mot de religiøse lederne og makta», og samfunnet gikk «gradvis bort fra ideen om at én religion skulle definere fellesskapet».
Når Holstad bruker høygaffelen blir det mer krøll enn konstruktivt. For Hovland snakker ikke om å definere fellesskapet, men litt høystemt på en 17. mai om å gjøre det mulig at «ulike kulturer og folkegrupper kan leve side om side». For hun sier ikke at det er farlig å være uenig, selv ikke for journalister. Tvert imot er det farlig «hvis vi slutter å snakke med hverandre, lytte og prøve å forstå hverandre».
Holstad mener nok ikke at verdier kommer rekende som et Raga-riff, men han undervurderer at de kan ha dype røtter. For mange av de modige som opponerte mot religiøse ledere og makt, var religiøse ledere som ga viktige bidrag til å bygge landet.
Dessverre viser Holstad ikke forståelse for dypere røtter. Som så mange bygger han på selvfølgelighetene i bakhodet, selv om de ikke er de samme som i KrFU.
Ja, Norge er et sekulært samfunn, men det har ikke skjedd i vakuum, slik flere enn Charles Taylor har analysert. Vi ble ikke «frie» (hva nå det innebærer) fordi vi vendte oss bort fra «religion», men nettopp fordi striden om makt og samvittighet utspilte seg mot et kristent bakteppe som hadde forlatt en ætte- og æreskultur.
Det er ikke tilfeldig at så mye av Norsk fritenkerhistorie 1500–1850 handler om kristne dissentere mot en embetsmannsstat som fryktet uorden, underforstått frikirker, katolikker, samer og jøder.
Når Holstad kobler nærsynthet med tunnelsyn, forsvinner mye i sidesynet. Ja, samer og kvener er blitt diskriminert, men lenge var deres beste støttespillere nettopp prester og biskoper. Så mye at noen «went native», bodde og levde med dem, dokumenterte uttrykk, fortellinger, sagn og historie. Ifølge Samfunnsbyggerne kjempet flere i front «mot fornorskningen som staten drev gjennom».
Venstres leder Johan Sverdrup som gikk i bresjen for parlamentarismen, bidro til ekstra hardhendt politikk. Presten Jens A. Friis la lite imellom i Morgenbladet. Deler av kirken i Finnmark og Troms mobiliserte da samisk ble forbudt i skolen, klarest i øst. Biskopen, proster og sokneprester protesterte, men noe så avleggs som å lytte til prester der skoen virkelig trykket, kunne ikke en sekulær stat godta.
Vi får ofte mer sikt av å kikke i bakspeilet. For vikinger ville løsnet sikringen på sverdet over galskap som ydmykhet og tilgivelse. De ville ikke nølt med å banne mot noe så æreløst som likeverd og omsorg for vergeløse, til og med utenfor ætten. Eller mot en som krevde at man tok personlig ansvar for lovbrudd, og høynet med regler om rettferdig krig.
For skiftet er massivt, selv om også kristne kunne opptre som norrøne på raid.
Holstads forholder seg likevel ikke til historikere når de sier kristningen var et «voldelig, autoritært, intolerant og inhumant prosjekt». I realiteten var prosessen lang og mangfoldig, også på grasrota. Vi finner kristne graver i Norge på 800-tallet.
Driverne vekslet mellom idealer og pragmatisme, på den ene siden kulturmøter og myk makt, på den andre politiske behov. Flere enn konger kunne slik Øystein Morten skriver i Jakten på Olav den hellige oppleve kristen tro som mer sivilisert og avansert med sin «tilhørende filosofi, administrasjon, skrivekunst og bokproduksjon».
Olavs maktkamp var da også først og fremst mot en annen kristen konge, Knut den mektige. Ifølge bl.a. tidligere riksantikvar Øivind Lunde bygget Knut til og med et kloster i Trøndelag to år før slaget på Stiklestad. Striden i 1030 var ikke om en kristen konge, men om den kristne kongen skulle være norsk eller dansk.
Mens Holstad kobler Grunnlovens jødeparagraf til «de såkalt kristne verdiene», ser Håkon Harket i Paragrafen langt på vei noe annet. 1814 var preget av kristen tro, men også av «moderne» tenkesett, inkludert opplysningstenkere som Voltaire.
Logikken var enkel: Siden jøder var bundet til sin egen lov (Moseloven) kunne de ikke bli borgere i en moderne stat. Jøder og jesuitter var hver på sin måte femtekolonister, trusler mot sekulære samfunn. Konflikten gikk ikke på om man var for eller mot «kristne verdier», men hva som best kunne bygge og bevare en stat.
I Norge har verdier mange slags røtter som er blitt vannet, gjødslet, podet og foredlet. At de er blitt selvsagte for så mange, gjør det samtidig lett å undervurdere hvor mye som har skjedd i et kristent drivhus, selv om ikke alle gartnere har vært potetprester.
Selv uten å være medlem av KrF, tror jeg det sjelden gir god frukt å kutte røttene.
Først publisert i iTromsø 27.5.2026
(Takk til Julia Zolotova på Unsplash for fremhevet bilde)
