For Ronald Fangen var det ingen tvil: Politiske religioner må ikke få makten. På samme måte måtte religion heller ikke bli politikk.
Ronald Fangen (1895–1946) var den første norske kulturpersonen nazistene fengslet. Vi er i november 1940 etter hans foredragsreiser og artikkel «Om troskap». Grunnen er enkel: En kristen forfatter advarer i full offentlighet mot politisk religion.
Utsagn som «verden vrimler av plattenslagere og tusenkunstere som vil agere folkefrelsere» faller i dårlig jord hos flere enn tyskeren ansvarlige for kirkesaker.
Fangen hadde vært fascinert av tysk høykultur siden ungdommen, men tyskerne han nå snakket med stilte seg utenfor. Enten kunne de ingenting eller hadde fortrengt det meste. De var stort sett det han senere lot en romanperson kalle «maktverdenens idealistisk deklamerende banditter».
Fangens «underlige» prinsipper
Fangen bearbeidet opplevelsen i et manuskript som lenge etter hans død ble utgitt som «I nazistenes fengsel». Selv om sinnsstemningen skifter og boken uttrykker mye personlig smerte i møtet med kynisk maktbruk, mistet han aldri sitt intellektuelle klarsyn.
Det var likevel et sjokk da selv en av de mer kultiverte kritiserte ham for ikke engang å ville lyve: «Jeg skal nemlig si Dem at det finnes ikke den situasjon i verden som ikke jeg kan lyve meg ut av». Tyskeren reagerte på Fangens underlige prinsipper som sannhet og rettferdighet, og at han til og med var kristen.
Ikke bare var det merkelig, det var idiotisk. Bare ett eneste prinsipp var mulig: Å «være der makten er. Alt annet er vrøvl og fører folk i ulykke. Det er De selv et eksempel på!»
Fangens advarsel
Fangen hadde lenge vært bekymret for at samfunn kunne gli inn i barbariet når forførere klarte å rive til seg makt ved å appellere til frykt, aggresjon og det han kalte de «politiske religionene», kommunisme og nazisme.
Han kom derfor med en dyp advarsel: Når dannelse, moral og klassisk åndsliv mister sin tyngde, åpner man døren for det voldelige og vulgære. Får banditter definere tonen, svekkes respekten for tankeliv og fakta. Kun maktens logikk står igjen: Den som roper høyest, og lyver lengst, vinner.
Ikke minst undret han seg over «uhyggelige uttalelser fra angivelig kristent hold i Tyskland». Hva var i ferd med å skje? «Kunne det lykkes en nakent brutalt, kynisk og dertil demonstrativ dum, hysterisk, slagordkrampaktig ideologipolitikk å fordrive kristendommen fra et folk med en så rik og prøvet kristen arv?».
Hellige ord som barmhjertighet, selvstendig overbevisning, samvittighetsforpliktelse, sannhet, frihet, trofasthet og verdighet var redusert til munnhell.
Religion og politikk
Et samfunn uten motstandskraft mot tyranni er en trussel mot kulturen i vid forstand. Selv et av verdens mest kultiverte land, kunne altså falle for Hitlers vulgære spill på fiendebilder og fordommer, mot et sosialt og psykologisk bakteppe av revansjelyst og lengsel etter ny nasjonal stolthet i kjølvannet av nederlaget i første verdenskrig.
For Fangen var det likevel ingen tvil: Politiske religioner må ikke få makten. På samme måte måtte religion heller ikke bli politikk, selv om vekkelsen han hadde vært med på i Oxfordbevegelsen også hadde handlet om å påvirke ledere og politikere.
For de måtte ikke fortape seg i drømmer om å bli store og mektige, eller fiendebilder å samles om. Når den politiske samtalen blir mer preget av konspirasjonsteorier, mer av «det gode hatet» og aggresjon enn av argumentasjon, trenger vi Fangens stemme.
Demokrati er sårbart, og uten god forankring kan selv sofistikerte samfunn gli ut i barbari.
Maktspill da og nå
Fangens erfaringer er dessverre ikke utdaterte, og var noe av bakteppet for behovet for å bygge en ny verdensorden etter andre verdenskrig.
For farene er langt fra borte. Høstens «Hardråde», andre bind i Tore Skeies serie om norske konger, minner oss om hvor lite løfter og lovverk kan bety, enten det handler om enkeltpersoners intriger og maktspill eller bredere forhold som allianser, ætter og ære.
På sin ferd fra guttedagenes Norge, via Novgorod og Kyiv, til Konstantinopels keisere og kommandanter, til Sicilia, Bulgaria og Danmark, utvikler Harald Sigurdssons seg til en av tidens mest profesjonelle krigere og maktpolitikere, og ikke bare ved teoretiske øvelser.
Selv om Skeie iblant berører ikke minst kirkens forsøk på å skape fred, er fokus ikke datidens seriøse tanker om juss og statsrett, naturfilosofi og etikk. Som i 2026 fremstår en regelbasert verden mest som ferniss som knapt påvirker spillet om tronene.
På mange måter blir boken en advarsel mot å tro at juss og statsrett, konvensjoner, avtaler og rettigheter, ofte kalt den liberale orden, veier spesielt mye mer i dagens verden klemt mellom nye keisere og kommandanter, konspirasjonskulturer og klaner. Enten man er mest opptatt av mynter eller ære, eller som Hardråde sier ja takk begge deler.
Kampen er i hver generasjon
Likevel er ikke løsningen bare å legge seg på rygg. For Fangen viste fengselet nettopp hvorfor vi må kjempe. Vi trenger håp og må ta ansvar: Jo mørkere det ser ut, jo mer må vi peke på lys. Jo mer løgn, jo viktigere å insistere på sannhet. Vi har ikke noe annet alternativ enn å løfte frem verdier som ikke kan kjøpes eller trampes ned.
Ronald Fangen minner oss om at kampen er i hver generasjon, noen ganger hver uke. Og ikke bare på slagmarken eller ved stemmeurnene, men i samtaler og debatter, og i hvilke hellige ord vi vil tro og støtte.
Først publisert i Vårt Land 13.01.2026.
(Fremhevet bilde av Anders Beer Wilse – Galleri Nor, public domian).
