Nylig var Trine Rein gjest i podkasten vår «Lese Bibelen sammen». En åpenhjertig Rein fortalte om en periode i livet der langt fra alt gikk på skinner. Etter suksessen med «Just missed the train» gikk ikke karrieren helt slik Trine hadde håpet, hun bestemte seg derfor for å krysse Atlanteren.
Heller ikke i USA gikk det på skinner. Platestudioene stod ikke i kø og en dag kjørte en temmelig desillusjonert Trine Rein rundt i Los Angeles på måfå. Hun hadde da bare noen hundre dollar igjen på kontoen og ingen konkrete fremtidsplaner. Å reise hjem til Norge med halen mellom bena var heller ikke direkte forlokkende.
Heldigvis har de gudstjenester midt på onsdag formiddag i L.A. Trine satt snart på bakerste benk og hørte pastoren snakke om takknemlighet. Da Trine innså at hun hadde mye å være takknemlig for, så ble en hun fylt av noe hun aldri hadde kjent på tidligere. Så overveldende var følelsen av kjærlighet at Trine der og da måtte erkjenne at det finnes en nådig Gud som er glad i henne. Da det gikk opp for Trine at Gud til tross for at hun hadde tatt mange dårlige valg fortsatt var glad i henne, kjente hun på en glede hun aldri før hadde kjent på. På en kirkebenk i L.A. fikk livet til Trine Rein en ny retning.
Etter den oppløftende samtalen med Trine kom jeg til å tenke på diktet «The Hound of Heaven» («Himmel-jakthunden») som en god venn tipset meg om for lenge siden. Diktet er skrevet i 1893 av Francis Thompson. Thompson levde et tidvis temmelig rufsete liv og var i lange perioder hjemløs. Gjennom store deler av livet var han plaget av sykdom og ble etter hvert også avhengig av opium, noe som igjen førte til gjentatte psykiske sammenbrudd.
Diktet er altfor langt til at det kan deles i sin helhet i dette formatet, men det er heller ikke nødvendig i forhold til hovedpoenget. Thompson portretterer Gud som en jakthund. Thompson som selv hadde flyktet fra Gud i skam og desperasjon opplevde å bli innhentet til slutt. Thompson skriver i diktet at han har flyktet inn i natten, arbeidet, filosofien og nytelsen, men likevel har han ikke helt klart å rømme fra Gud.
«Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager», skriver David i Salme 23. Nøkkelordet følge er en oversettelse av det hebraiske ordet radáf. Dette ordet betyr å jage, forfølge og å løpe etter med intensjon. Med litt godvilje kan vi kanskje si at David tegner et bilde av Gud som en hund på jakt.
På norsk ville vi kanskje snakket om en søkehund.
Jeg tror Guds kjærlighet er utholdende. Selv når mennesker flykter inn i frykt, skam og selvdestruksjon forfølger Gud oss med sin ustanselige etterjagende kjærlighet som hyrden på jakt etter lammet som har gått seg bort.
Jeg tror kanskje det var denne etterjagende kjærligheten Trine Rein fikk kjenne på en helt vanlig onsdag på en kirkebenk i L.A.
På Framnes der jeg arbeider som lærer er det vår og snart eksamenstider. Om ikke altfor lenge forsvinner mange tredjeklassinger ut av skoleporten for siste gang. En del av dem har ikke tatt i mot Jesus som frelser og herre i livet. Da er det godt å tenke på at de ikke går alene ut av skoleporten og ut på livets landevei.
Bak dem løper nemlig en jakthund full av kjærlighet, og jeg kan få håpe at han når dem igjen.
(Takk til Dominik Mecko på Unsplash for fremhevet bilde)
