Både i Sverige og Norge har politikken et tillitsproblem. I Norge har det sammenheng med en rekke skandaler i år, blant annet ved aksjehandel knyttet til Ola Borten Moe, Erna Solberg og Anniken Huitfeldt.
Sverige har også hatt sin del av skandaler, men akkurat nå er det de raske overgangene fra politikk til lobbyvirksomhet og næringsliv som opprører. Valgte ledere blir konsulenter og selger sin kunnskap og kontakter til høystbydende. «Klønete og deprimerende» skrev Aftonbladets Eric Rosén i sommer, da nyheten om at landsfaderen Stefan Löfven hadde sluttet seg til lobbyistenes rekker kom ut 20. juni.
Vi erlei av våre politikere og deres tvilsomme moral. Men spørsmålet er om det ikke er gjensidig: At politikerne begynner å bli lei av oss. Dessuten virker stadig færre interesserte i å bli politikere. Den svake etterveksten preger hele den vestlige verden – kanskje tydeligst i USA, der en 77-åring snart vil utfordre en 81 år gammel president når verdens mektigste demokrati går til valg.
Men hvisvi tenker oss om: Hvorfor skulle noen ønske å bli politiker i dag? Det er en jobb med lang arbeidstid og lite status. Sammenlignet med kvalifiserte toppjobber i næringslivet er heller ikke lønnen bedre. I tillegg alle disse granskningene. Hvis du gjør en feil – eller partneren din gjør en feil – blir du tvunget til å innkalle til pressekonferanse og bli kjølhalt av media.
Ja, hvorfor skulle noen ønske å bli politiker i dag?
For Dag Hammarskjöld, minister i den svenske regjeringen og fra 1953 FNs generalsekretær, var svaret enkelt: «Du er dedikert til denne oppgaven», minnet han seg selv om i dagboken «Veiskilt», utgitt etter hans død. For Hammarskjöld var politikk et kall. Oppdraget var å arbeide for det felles beste og bygge et godt samfunn. «Å alltid være der for andre, å aldri søke seg selv.»
Tilsvarende tenkesett finner vi hos Einar Gerhardsen, Norges statsminister på midten av 1900-tallet. For ham var ikke politikk en vei til personlig ære og status, men en tillitsbransje. Derfor var den viktigste egenskapen til politikeren hans eller hennes moral. Han skriver: «En tillitsvalgt skal gå foran i arbeid og interesse, og være et eksempel for andre. Han skal være lederen, og kjenne det ansvar han har i den egenskap».
At sitatene fra Hammarskjöld og Gerhardsen høres arkaiske ut, minner oss om at vi lever i en annen verden. Nå for tiden sier det seg selv at vi velger et yrke basert på status og satser på en karriere for å få mer penger i lommeboka. I et slikt samfunn er det ikke overraskende at få ønsker å bli politikere – eller at de som gjør det noen ganger bruker makten til egen vinning.
Politikeres etikk – eller mangel på etikk – påvirker altså samfunnets moral. Det betyr at hvis vi ønsker en annen type politikere, så er det nødvendig med en moralsk nyorientering av kulturen som helhet. I stedet for å beundre superstjerner som trekker store folkemengder til enorme arenaer, må vi begynne å sette pris på alle de som jobber bak kulissene for å skape et godt samfunn: Lærere, sykepleiere, sosialarbeidere, lokalpolitikere. Og i stedet for å oppmuntre barna våre til å følge drømmene sine og realisere seg selv, må vi be dem spørre seg selv hvor de best kan være til glede for andre. Hvilken oppgave er de dedikert til?
Politikerne våre kommer fra samfunnet, derfor vil de alltid være preget av etikken som dominerer der. Det er utenkelig at et samfunn med en viss type verdier produserer politikere med diametralt motsatte idealer. Skal vi ha en annen type politikere enn de vi har i dag, må vi derfor erstatte dagens fiksering på selvrealisering og økonomisk suksess med en kallsetikk, der ansvar, tillit og bidraget til det felles står i sentrum.
