Du trenger ikke sekser i matte for å ane hvor det går når kvinner i Norge i snitt får 1,4 barn og det kreves 2,1 for å opprettholde folketallet. Uten annen tilvekst, vil befolkningen halveres på hundre år.
Det kan hjelpe på kollektivtilbud og klimaregnskap, men lite annet, når de fleste er over 60 år.
Fødsler er enda viktigere for land med katastrofale dødstall i krig. I Russland kommer ikke uventet autoritære og paranoide tiltak som å forby propaganda mot å få barn, noe et angivelig sekulært undergravende Vesten bruker for å fjerne den russiske befolkningen.
Også i Norge begynner vi å se konsekvenser. Færre fødsler gir færre elever. Stormen om skolene i Innlandet er bare starten. Ja, det er flere grunner til nedleggelser, men budsjetter vil også merke lave fødselstall. I lengden hjelper det ikke å rope om penger, eller drive skittentøyvask mot politikere, når det som mangler er personer.
Ja, befolkningsutviklingen påvirkes også av flyktninger og familiegjenforening, men det er uklart når – og om – dette kan skape mer bærekraft i kommunene. Uansett gir det ikke et mer sekularisert samfunn når få nyankomne er ateister eller agnostikere.
Tendensen forsterkes av høyere fødselsrate blant noen. Du må ikke tilhøre konservative menigheter eller klansamfunn for å få mer enn to barn, men det hjelper.
Barn er ikke lenger en selvfølgelighet eller et kall. De er blitt et livsvalg, for mange knyttet til lykke. Da påvirker det når undersøkelser viser at barn ikke skaper mer lykke, mindre ensomhet eller bedre psykisk helse.
Få blir mer motivert av å tigge på Tinder eller frykte fremtiden, fra klima til krig.
Stadig færre mener de trenger barn, i hvert fall ikke mange – eller akkurat nå. Noen ser det som en hardt tilkjempet rettighet ikke å få barn. Den må løftes fram og tas vare på. Det må være minst like legitimt å la være å få barn som å få mange, ifølge seniorrådgiver Nancy Lystad Herz i Human-Etisk Forbund.
For andre minner mas om barn mye om «grumsete ideologier på høyresiden». Det er lett å reagere hvis kvinner reduseres til fødende nasjonsbærere, men hvor langt bør barnet kastes ut med det ideologiske badevannet?
Konservative religiøse tenker annerledes. Ja, samfunnsutviklingen påvirker også dem, men barn og familie prioriteres. Det er viktig å ofre seg for andre. Å få barn tidlig er naturlig og bra. Fellesskap betyr mer enn individualisme.
Med dagens fødselsrate er klart religiøse om hundre år over halvparten av befolkningen. Vi dominerer regjering og storting. Vi har så langt ikke lagt store planer, men de kommer.
For ateister vil heldigvis ikke ha barn. Eller, for å si det rett ut og motsatt, for dette er alvor: Dessverre vil ikke ateister ha barn.
Mangel på barn ødelegger samfunn, velferd, sosialt sikkerhetsnett – og lykke. I dag drar flere lasset per trygdet, om noen tiår risikerer vi ikke å ha mer enn én. Syke og gamle uten barn er overlatt til staten, fylker og kommuner som ikke bare må legge ned skoler, men der stadig færre i det hele tatt kan stille opp for noen aldre.
Vi må likevel slutte å snakke om eldrebølgen. Dette er en barnløshetsbølge.
Erna Solberg var tydelig i en nyttårstale: Vi føder for få til å videreføre velferdsmodellen. Vi kan ikke forvente et like bra samfunn, uten flere barn, flere i arbeid og flere som arbeider lenger.
Rabbineren Jonathan Sacks var enda spissere: Å få barn krever vilje til å ofre mye for andre – i mange år. Uten tro på høyere mål og belønning etter døden, er det vanskelig for mange å motivere seg for konseptet «offer» i dette livet.
Kan det han litt enkelt kaller sekulære kulturer overleve over tid? Å bevare og skape samfunn trenger fødsler. Kulturer med for lite motivasjon til å få barn, sliter.
Barnløshet handler om mer enn livssyn, men utviklingen bør gi ettertanke. Hvis noen måter å se seg selv og samfunn på er selvutslettende i praksis, hvor mye bør de heies fram?
Politikere med begrenset verktøykasse ser etter økonomiske løsninger. Samtidig er livet mer enn penger. Mange valg er basert på forventninger, på jakten etter gode følelser og flukten fra vonde.
Harald Eia har derfor et viktig poeng i at det er et overdrevent fokus på hvor slitsomt det er å ha barn. I stedet bør vi trekke fram også gleden og mulighetene.
For penger synes ikke avgjørende. Det fødes flest barn i land med dårlig økonomi. Og færrest der det er «best å bo», som Sør-Korea, Skandinavia og Spania, med gode støtteordninger, fødsels- og pappaperm – og stadig mas om flere barn.
Det er vanskelig å se en vei ut av dette. Holdnings- og kulturendringer er krevende.
Satt på spissen stimulerer i dag tre forhold mest til å få barn. Det første er sammenhenger, i Norge ofte kristne, der familie settes ekstra høyt: «Å ha barn er en glede», ja, et kall.
Det andre er kollektive sammenhenger, ofte klaner, der barn er nødvendige for at kollektivet skal beholde eller øke makt og posisjon: «Å få barn er en plikt.»
Et tredje forhold er mer pragmatisk, behovet for hjelp, trygghet og bedre alderdom: «Å få barn er en nødvendighet.» Det er stort sett her politikk og regnestykker på makroøkonomi beveger seg, men store tall motiverer for lite på individnivå.
Så finnes det overlapp, men i et velferdssamfunn der knapt noen får barn av nødvendighet, er gruppene som vokser mest orientert i retning av religion og klaner.
Vi religiøse tar over, hvis ikke flere ser at barn er en glede, et kall, en plikt og en nødvendighet. Akkurat nå.
