Hvor går veien videre? Etter uker med både forventningsfulle forberedelser og tiltakende diskusjon om Pride, rammes vi av terror som kan ha vært et målrettet angrep mot Pride og skeive.
«Viktigere enn markeringer og regnbueflagg blir Den store samtalen. Og den må tas nå», skrev Anne Holt i VG.
Holt mener det er grunn til å grue seg til denne samtalen. Desto mer grunn er det til å anstrenge oss for å lykkes. Midt i grusomheten må vi også denne gangen spørre om vi kan lære noe som gjør oss sterkere sammen.
Det er sagt mye klokt i dagene etter skuddene i Rosenkrantz gate 25. juni. Et av hovedbudskapene er at vi alle nå må ta et skritt fram og stå opp for skeive. For det andre mener mange at kritikerne av Pride nå bør innse at de har tatt feil og at kritikken bør opphøre.
Det gleder meg å se at mange slutter opp om det første. Når det gjelder det andre er det grunn til å minne om at det er nettopp en bred og åpen diskusjon som er grunnlaget for et samfunn med mangfold og toleranse.
Jeg vil peke på tre erkjennelser jeg tror er viktige for alle som utgjør kritiske stemmer i debatten om Pride.
Pride er viktig for alle som går den tøffe veien å finne ut at de skiller seg fra flertallet hva gjelder seksualitet eller kjønn. Det betyr mye å komme sammen å kjenne på fellesskap og følelsen av å være mange.
For det andre: Å ta avstand fra ekskludering og diskriminering kan ofte oppfattes så selvsagt at det er unødvendig å gjenta. Det er viktigere enn vi tror. Det kan også oftere gjøres uten forbehold. Det er fristende å legge til personlige reservasjoner overfor Pride og Foreningen Fri, men det er i mange sammenhenger unødvendig og kan gjøre budskapet utydeligere for mottakeren.
For det tredje: De som står for konservative teologiske syn på samliv og seksualitet, kan gjøre det tydelig at man står skulder til skulder med meningsmotstandere og skeive i forsvaret for et fritt land der alle kan velge sine liv. Også dette kan lett oppfattes som selvsagt. Det bør likevel sies, ikke minst når vi ser at disse rettighetene kan trues av ytterliggående krefter.
Etter angrepet i Oslo kan frykten ta overhånd, både for å vise hvem man er og for parader i gatene. Vi må i fellesskap sørge for at det ikke skjer.
I dagene etter voldshendelsen er det bemerkelsesverdig å se hvor mange som peker på debattene om Pride, og setter dette i en eller annen form for sammenheng med terrorangrepet.
Det er selvsagt legitimt å kritisere Pride. Men faktum er at mange av de mest synlige stemmene i årets debatt ikke har kritisert Pride i seg selv. De har stilt spørsmål ved Stortingets, skolenes og det offentliges deltakelse i en festival arrangert av en interesseorganisasjon. Flere har også problematisert at festivalen eies av en interesseorganisasjon med kontroversielle synspunkter.
Det skal godt gjøres å argumentere for at dette ikke er relevante spørsmål som fortjener offentlig oppmerksomhet.
Det som skiller Pride fra alle andre meningsbærende festivaler og arrangementer, er at det er skapt en forventning om at alle må slutte opp. Det gjelder ikke bare politikere som må forklare hvorfor de ikke deltar, men også offentlige institusjoner. Denne uniformeringen av offentligheten som følger med Pride, gjør diskusjoner både nødvendige og viktige.
Kanskje burde ledende stemmer i den skeive bevegelsen i stedet for å beklage diskusjoner og kritiske spørsmål, heller ønske dem velkommen? Når sentrale stemmer velger å tolke legitime spørsmål som uttrykk for at det er vanskelig å være skeiv i Norge, formidler man til mange unge usikre mennesker et mer negativt bilde av vilkårene for skeive enn hva det er grunnlag for. Det er også et ansvar.
Flere gir uttrykk for at de ikke forstår at det reises spørsmål om sammenhengen mellom Pride og eierens politiske interesser. Det burde ikke være vanskelig å forstå, all den tid det ikke finnes andre arenaer hvor vi ville latt være å stille spørsmål om politiske interesser når Stortinget, skoler og barnehager deltar.
Hvor går så veien videre?
Vi trenger Pride. Fordi mange som har stått alene opplever verdien av å møtes og få trygghet til å være den de er.
Vi trenger diskusjonen om Pride. Slik den frie samtalen har vært en forutsetning for alle framskritt for likeverd og mangfold, og slik den har vært avgjørende i kampen for skeives vilkår, er vi avhengig av det samme åpne rommet for å komme videre.
Selv om kritisk debatt om Pride ikke bidrar til ekstremisme og terror, har vi alle et ansvar. Ekstreme holdninger kan spres i de brede kanalene, men har større utløp i kommentarfelt og lukkede fora.
I forbindelse med tiårsmarkeringen for 22. juli, skrev redaktør Snorre Valen at høyresiden hadde ansvar for å bekjempe farlige holdninger i sitt bakland, og venstresiden i sitt.
Landskapet på dette feltet er ikke like rettlinjet og oversiktlig som det politiske landskapet. Men vi kan alle ta et ansvar i vårt bakland, både politikere, kristne, muslimer og aktivister i ulike leire. Våre ord skal ikke bidra til fiendskap, hat eller bygge opp under ekstreme holdninger. Vi bør utfordre de farlige holdningene når vi møter dem.
For debatten vil fortsette. Uansett hvilke forsøk som gjøres på å avslutte den. Det er for mange gode spørsmål å snakke om. Og det er for mange, homofile som heterofile, som ikke vil la seg uniformere med ett syn som alle må være enige om. Toleranse måles ikke etter en skala over synspunkter på Pride.
Vi ønsker at synspunkter deles og luftes i friluft. Vi ønsker ikke at de samler seg i små eller store trykkokere rundt i det ganske land, som populister og ytterliggående krefter kan misbruke.
Jeg håper vi kan vise at Anne Holts pessimisme ikke slår til. Historien har vist oss at åpen diskusjon og toleranse er to sider av samme mynt. Den åpne diskusjonen er jordsmonnet toleransen vokser i.