Solberg-regjeringen gjorde selv regnestykket i Perspektivmeldingen: Om man over en tiårs periode lykkes med å få 80.000 personer fra uføretrygd til arbeidsliv, vil handlingsrommet i statsbudsjettet økes med 44 milliarder kroner.
Arbeidskraftundersøkelsen viser år etter år at om lag 100.000 personer med funksjonsnedsettelse er undersysselsatt. Ulike spørreundersøkelser anslår at over halvparten med alvorlige psykiske lidelser ønsker seg arbeid.
At så mange i disse gruppene blir stående utenfor arbeidslivet tross et ønske om å delta, viser med all tydelighet hvor langt vi er fra festtalene om et inkluderende arbeidsliv. Inkluderingsdugnaden er lovende, men resultatene lar vente på seg.
Vil den nye regjeringen gjøre handling ut av intensjonene om å styrke velferdsstatens bærekraft, må den gå lenger enn sin forgjenger på to områder: endre viktige rammebetingelser, og gjøre veien kortere fra kunnskap til handling.
Vi vil imidlertid ikke få noe kvantesprang for et mer inkluderende arbeidsliv før kravet til universell utforming av ikke bare bygg, men også IKT-systemer, utvides til arbeidslivet.
Universell utforming er betegnelsen på at fysisk og teknisk infrastruktur følger visse standarder for tilgjengelighet, slik at det kan tas i bruk av alle borgere – med eller uten funksjonsnedsettelser.
Ramper i tillegg til trapp, markeringer i bakken på holdeplassen, og tekniske fagsystemer som er mulig å benytte seg av for eksempel for synshemmede, er eksempler på universell utforming.
Slik det er nå, stilles det ikke krav til tilgjengelighet verken til utviklere eller bestillere av IKT-systemer som skal brukes internt på arbeidsplassen. Resultatet er at de tusen teknologiske blomster får blomstre, og at tekniske hjelpemidler for personer med funksjonsnedsettelser i varierende grad passer til de ulike programvarene.
For eksempel når et skrivestøtteprogram for synshemmede mangler korrekturfunksjon, som fører til at brukeren må lime teksten inn i Word, og så tilbake til støtteprogrammet. Slike hindringer gjør det vanskelig både å komme inn i og bli værende i et stadig mer digitalisert arbeidsliv.
Forrige gang Norge hadde en rødgrønn regjering, satte de seg et ambisiøst mål om at Norge skulle være universelt utformet i 2025. Siden den gang har utviklingen gått i sneglefart, og så sent som i 2020 stemte Stortinget ned et representantforslag om å gjøre Norge universelt utformet innen 2035.
De vanlige motargumentene blant politikere er at krav om universell utforming i arbeidslivet blir en for stor belastning på arbeidsgivere, og at man ikke vet nok om effekten av å innføre det.
Dette leder oss til det andre grepet den kommende regjeringen må ta for å substansielt øke arbeidsdeltakelsen i ekskluderte befolkningsgrupper: Veien må være kort fra uvitenhet til kunnskap, og like kort fra kunnskap til handling.
Evidensbasert politikk handler om at man utformer tiltak og virkemidler basert på det som forskning har vist at virker. To vanlige hindre for evidensbasert praksis er at viktige kunnskapshull ikke fylles (slik som en eventuell effekt av universell utforming på arbeidsdeltakelse), og at bruken av den kunnskapen som finnes er svært selektiv.
Dette fører til et ujevnt landskap av fragmenterte tiltak og virkemidler som kanskje eller kanskje ikke virker, og som kanskje eller kanskje ikke blir videreført.
I 2010 ble Hysnes helsefort etablert utenfor Trondheim, for å tilby døgnbasert arbeidsrettet rehabilitering for langtidssykemeldte. Det er gjennomført hele syv doktorgrader og publisert over 20 vitenskapelige artikler på satsingen. Konklusjonen var at det ene programmet hadde positiv effekt på tilbakeføring til arbeid. Så, i 2016, ble Hysnes helsefort lagt ned, og tilbudet døde ut.
En lystigere historie er tiltaket Individuell jobbstøtte (IPS). Tiltaket baserer seg på tett og langsiktig individuell oppfølging for å hjelpe personer med alvorlige psykiske lidelser inn i ordinært arbeidsliv. Den norske effektevalueringen viste at IPS hadde god effekt på arbeidsdeltakelse sammenliknet med vanlig oppfølging i Nav og helsevesen – også på lang sikt.
Siden da har både Helsedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet omfavnet metodikken. Allikevel er det mange IPS-tjenester som opererer som kortsiktige prosjekter med noen få års tidshorisont, og tilbys kun en mindre andel av målgruppen for tiltaket.
I Hurdal-plattformen vil regjeringen prioritere praksisplasser og arbeidsforberedende trening, når en stor mengde forskning peker på at den beste treningsarenaen for å fungere i ordinært arbeidsliv er, vel – det ordinære arbeidslivet. IPS-metodikken oppnår dette.
Evidensbasert praksis får ikke nok plass i budsjetter og langsiktige planer. Det holder ikke bare å vite hva som virker, vi må også gjøre langt mer av det.
Om noen få tiår er den demografiske sammensetningen i befolkningen drastisk endret, med langt færre personer i arbeidsfør alder til å bære de naturlig økte kostnadene ved en aldrende befolkning.
Løsningen er rett foran øynene våre: Mennesker som ønsker å jobbe.
