Som understreket i Skaperkrafts formål er et velfungerende samfunn avhengig av at det er trygt å fronte sine meninger, skal vi legge til rette for nytenkning og redusere risiko for blindsoner. Det betyr at det er viktig å rekke opp hånden når vi er uenige – også internt i tankesmien. Som jeg er med Øyvinds fredagskommentar Hvem er strømregninga et problem for?
Når noe skal sies kort, kan viktige anliggender bli borte. Det er forståelig at Øyvind fokuserte på våre holdninger og hvor mye vi har glemt at vi er avhengige av naturen. Samtidig ble dette slik jeg ser det for mye et individualetisk svar på strukturelle problemer. Dette handler ikke om jeg har råd denne måneden. Mange sliter og er redde, selv med kompensasjonsordninger. Konsekvensene på sikt er uoversiktlige.
Selv om vær og vind skifter, bør vi ikke bare akseptere brå skifter i livsvilkårene. I oppbyggingen av velferdssamfunnet har mye handlet om bedre vilkår, ikke minst ved å gjøre samfunnet mer robust mot naturens luner. En viktig del av dette er en fellesfinansiert kraftforsyning, til gode for husholdninger, næringsliv og offentlig forvaltning. Lave priser har vært avgjørende for at mange virksomheter har vært konkurransedyktige. Det har vært relativt smertefritt å avvikle oljefyring, fordi vi har kunnet stole på lave strømpriser. Elbiler er rimelige å lade.
Dermed er det forståelig å reagere når prisene går i været. Ingen menigheter, organisasjoner, næringsliv eller privatkunder er spurt eller varslet. Mange føler seg hjelpeløse. Man er ikke forberedt, og reagerer på en politikk med dramatiske konsekvenser som har vært ukjente for folk flest – antagelig også for politikere flest. Dette vil ikke bare påvirke inflasjon, men alt fra lønnsoppgjør til sosialbudsjetter.
Når prisene er blitt så høye og uforutsigbare, er grunnen ikke «vær og vind», tilfeldigheter og uhell. Det handler om bevisst politikk med gode intensjoner om det grønne skiftet, forsyningssikkerhet og så videre, men det er vanskelig å se at man har forstått alle konsekvenser.
For vi ender i mange slags avhengigheter når vi fysisk og prismessig har koblet oss til et energimarked der store deler av kraften kommer fra ustabile kilder som sol og vind. Det blir ikke enklere når store land som Tyskland avvikler stabil atomkraft. Det betyr at uansett hvor mye man bygger ut av ustabil kraft, vil det fortsatt være behov for stabil og styrbar kraft når det blåser for lite. Der er norsk vannkraft viktig, men langt fra tilstrekkelig.
For å dekke balansebehovet i Europa, kreves kraft fra kull og gass. Man må bygge ut, vedlikeholde, starte og stanse dette så mye som nødvendig. Tilbyderne må få dekket årskostnadene, selv om energien bare selges i deler av året. Siden de ikke vet hvor mye eller lenge, må prisen alltid være høy.
Litt forenklet betyr eksport av norsk kraft i stor grad import av utenlandske priser. Nettopp fordi dette i så stor grad handler om markedskrefter, ender strøm som det koster noen få øre per kWh å produsere, med å koste oss kroner. Selvsagt havner vi ikke på kostpris med kun et norsk kraftmarked, men i et fritt marked selges kraften der den er dyrest. Stiger prisene i Tyskland, smitter de på Norge. I de verste periodene multipliseres ikke normal strømpris med to, men med ti eller mer. Ingen vet hvor mange eller hvor lange disse verste periodene vil være.
Hvis det er noe vi bør diskutere, er det hvordan vi kan få best kontroll over prisutviklingen, egen energiforsyning når det er vindstille og etablere tilstrekkelig stabil og styrbar grønn kraft i Europa raskest mulig.
Heldigvis begynner regjeringen å se alvoret og har startet med kompensasjonsordninger. Slik Øyvind Håbrekke sier er det flott at vi er «sånn cirka tredje generasjon som går adventstida i møte med innlagt elektrisitet». Det hadde likevel også vært flott om vi ikke ble siste generasjon i vinterlandet Norge med konkurransekraftig næringsliv og råd til å fyre med strøm uten varige kompensasjonsordninger.
For strømregningen er et problem for alle.
