For noen er koronaviruset del av en konspirasjon for å lure på oss en vaksine. Andre tror det er funnet på eller overdrevet for å hindre religiøse møter og politisk opposisjon.
Vi har lært mye i år om smitteregler. Selv om det ikke har manglet bilder på Instagram av folk som sitter for tett på fest eller skogstur, har svært mange prøvd å leve etter reglene. Med to unntak: Når jeg ikke tror på dem eller opplever meg som del av noe større.
Muligens er enkelte av oss blitt i overkant ivrige på smittevern, men det motsatte er verre.
For noen er koronaviruset del av en konspirasjon for å lure på oss en vaksine. Andre tror det er funnet på eller overdrevet for å hindre religiøse møter og politisk opposisjon.
I USA mener Trump-tilhengere at Demokratene har stengt ned samfunnet både for at Trump ikke skal ha store valgkampmøter og for å drive valgfusk når folk stemmer via posten.
Meldingene er klare: Folket trenes i å opptre som sauer mens økonomien raseres. De tvinges på ansiktsmasker og stenges inne. Virusfrykten er et politisk spill for å innføre et overvåkningssamfunn hvor vi blir gjort til roboter.
Når stemningen er så paranoid, overrasker det ikke at det også i Norge oppfordres til motdemonstrasjoner, en «flashmob/klemmedemo som protest mot den frykt som media og myndigheter har skapt». For et «naturlig daglig møte med virus og bakterier er bedre enn all verdens munnbind og antibac».
Man trenger ikke være veldig ivrig på smittevern for å reagere på dette.
Men kritiserer jeg noe av dette, får jeg fort svar. Noen forteller med at jeg er lurt av venstresiden, andre at jeg er kjøpt og betalt av legemiddelindustrien, er ute etter Trump eller sa noe upresist. Man ser i det hele tatt ingen grunn til å tro at det egentlig er smittevern jeg er opptatt av.
Heldigvis har altså de fleste politiske retninger i mange land klart og tydelig oppfordret oss til å følge smittevernreglene. Mange har reagert skarpt når restriksjonene brytes av aksjonister. Men så viser det seg at det kanskje ikke er så nøye likevel – bare saken er viktig nok.
Det var flott og sterkt å se protestene mot rasisme i så mange land. Men det var også en underlig opplevelse at tusener i Norge ikke fulgte smittereglene. Det var ikke mindre underlig å se unnskyldningene for det.
Flere jeg har snakket med forteller at de forstår dem som valgte å ta risikoen og stille opp. For dette ble opplevd som å være del av noe større enn en selv og sitt eget.
Det er forståelig å ofre noe – kanskje mye – for å stille opp mot politivold og rasisme. Samtidig er det for enkelt å se kun på egen risiko. For dette handler ikke bare om at jeg selv kan bli smittet, men kan smitte andre.
Det er ubrukelig som moralsk kompass å henvise til at jeg er del av noe større. Som prinsipp kan det brukes av alle slags grupper på høyre- og venstresiden til å legitimere det meste. Vi mangler dessverre ikke eksempler verken i dag eller i historien.
Noen mente i stedet at «Rasismen er et verre virus enn Covid19». Men det er å blande kortene fullstendig. Rasisme går på holdninger og strukturer som kan endres, selv om det kan ta lang tid.
Covid19 er en forhåpentligvis forbigående pandemisk smitte som rammer alle, uansett holdning. De svakeste og eldre verst, noen ganger gjennom unge som ikke vet at de er smittet.
Heldigvis ga forstandige folk som daglig leder i Minotenk, Linda Noor, klar melding om at det var viktig å holde avstand og følge reglene, både under og etter demonstrasjonene. OBOS krever at ansatte som deltok i Oslo og Stavanger, må i ti dagers karantene.
Det samme bør gjelde enten de som deltok var studenter, sykepleiere, butikkansatte eller helt andre. Ikke fordi smittefaren nødvendigvis er stor, men fordi det viser at man har forstått alvoret i å følge – og bryte – reglene. Det handler om ansvar, solidaritet og nestekjærlighet.
For dette er ingen lek. Dråpesmitte kan spres mye når mange står tett sammen og roper slagord i timevis. Effekten er den samme som når det ropes fra fulle fotballtribuner. Det er derfor vi har smittevernregler.
Det betyr ikke at demonstrasjoner bør forbys. De er en menneskerett, samtidig som arrangøren og den enkelte er ansvarlige for hvordan man opptrer – også i etterkant.
For noen kan dette også bli også en unnskyldning. Man er lei av tiltakene og tror ikke helt på dem, i hvert fall ikke for meg – akkurat nå: Nei, dette viser at det ikke er så farlig likevel. Kan de bryte reglene, kan vi!
Vi har vært gjennom en massiv dugnad. Samfunnet åpnes igjen. Av noen har dette krevd mye, enten man nå står uten jobb eller ikke kunnet besøke foreldre og besteforeldre – eller har mistet dem.
Bryter mange nok smittereglene, kan vi risikere ny nedstengning og enda større skade på helse og økonomi.
Uvettig adferd – uansett politisk ståsted eller begrunnelse – må kunne kritiseres uten å bli avvist som bare uttrykk for «høyre»- eller «venstre»-siden, en hilsen for sist fra Frp eller SV eller hva det skulle være.
Under en pandemi kan vi ikke la smittevern være et politisk spørsmål.