Frps innvandrings- og integreringsutvalg vil at forfulgte kristne skal prioriteres blant kvoteflyktninger, ifølge utvalgsleder Sylvi Listhaug i Dagen 15.10. Intensjonen er sikkert et velment ønske om å støtte forfulgte kristne. Men dette er bokstavelig talt en livsfarlig politikk.
Jeg har besøkt kirker i ulike områder i verden hvor kristne diskrimineres og forfølges. Hvis det er noe de kristne jeg har møtt ber om igjen og igjen, så er det å fastholde at de ikke ønsker særbehandling. Hvorfor?
Den beste beskyttelsen kristne minoriteter kan få er at de oppfattes som likeverdige medborgere av flertallsbefolkningen. I land hvor kristne er særlig utsatt, forsterkes deres sårbarhet dersom de gis særbehandling fra utenlandske og vestlige myndigheter og organisasjoner. De ber oss om å arbeide for at de skal ha de samme rettighetene som andre grupper i samfunnet – ikke særrettigheter.
Ved å gi kristne et fortrinn i forhold til asyl, står vi i fare for å forverre situasjonen for deres trossøsken i de land de flykter fra. Særlig i land med muslimsk flertall, kan det som oppfattes som innblanding og støtte fra Vesten til de kristne, øke konfliktnivået fordi lokale kristne kan forbindes med vestlig makt og innfiltrering.
De kristne får rykte som fremmede og illojale, noe som øker risikoen for diskriminering og forfølgelse. I tillegg kan de oppstå misunnelse om kristne gis fortrinn til asyl i vestlige land, noe som igjen slår tilbake på de lokale kristne.
En annen grunn til å si nei til FrPs forslag er at det strider fundamentalt med det kristne menneskesyn og nestekjærligheten. Vi skal hjelpe de som er i størst nød – uavhengig av tro. Dette er et grunnprinsipp for alle seriøse kristne humanitære organisasjoner. Som en i Syria fortalte meg «kirka hjelper alle, det skiller oss fra andre som bare tenker på sine egne»
FrPs sammenblanding av egeninteresser og beskyttelse av flyktninger er ikke bare i strid med kristen etikk og menneskerettigheter, det setter også liv i fare hos utsatte minoriteter.
