Når behovet for kristen samfunnspåvirkning er større enn på lenge, vokser tilbudet. Samtidig savnes kvalitetskontroll. For ladete eller trivielle tolkninger av kulturutvikling gir lite hjelp til å orientere seg i en komplisert samtid.
Rammene blir ikke bedre av tempo og tabloid tale. Resultatet er fort feil, overdrivelser og en debatt skjøvet for langt mot kulturkrig og hilsener hjem.
Det ingen nyhet at kristne analyser av politikk og populærkultur kan trekke store konklusjoner, uten å merke at man snubler i første hekk. Et enkelt eksempel var da en etikkbok for noen tiår siden hevdet at «tegneserienes viktigste budskap er udødelighet».
Logikken var enkel: Hovedpersonene slipper ansvar. Siden de kan gjøre hva som helst, er «voldsbruk og voldsmentalitet … meget hyppig i alle tegneserier». Ikke minst i Donald.
I realiteten finnes altså serier i alle slags settinger, fra dagsstriper til grafiske romaner, humor og parodier, politikk og fantasy, krig og død, tro og håp. Tex Willer er ikke Mikke Mus er ikke Maus, Spiegelmans sterke fortelling om en overlevende fra Holocaust.
Uansett kan tolkninger fortelle mer om tunnelsyn enn tema. De blir sjelden bedre av behovet for å være i forkant. For jo raskere jeg kjører, jo vanskeligere å se landskap.
Ladete utspill gjør sjelden saken bedre. Et aktuelt eksempel er politikeren Truls Olufsen-Mehus som i en podkast i februar hevdet at «det står i den satanistiske bibelen at det største bud er ‘gjør det du vil, det oppsummerer hele loven’». Dette oversettes til at sannheten «bor inne i deg og dine følelser, følg dem!». Og siden «akkurat det samme» står i statlige handlingsplaner for seksuell helse, er disse egentlig satanistiske.
Kristne idealer
Det minste problemet er at påstanden ikke stemmer. Utsagnet stammer i stedet fra okkultisten Aleister Crowley, to generasjoner før LaVeys The Satanic Bible i 1969. Man kan, eller heller bør, være dypt kritisk til Crowley, men kritikken må bygge på kunnskap.
Gjør man det, vil man fort oppdage at å oppsummere loven med «gjør det du vil», er basert på en kristen tenker, kirkefaderen Augustins ord om Dilige, et quod vis fac, «Elsk – og gjør hva du vil». Dette viser seg også ved at Crowley koblet det første slagordet til et annet, «love is the law, love under will».
For dette er ikke billige unnskyldninger for å gjøre hva som helst. Augustin ser det tvert imot som et dypt uttrykk for at den som virkelig elsker ikke vil gjøre ondt. Den som lever i kristen kjærlighet (caritas) kan handle fritt, fordi kjærligheten allerede former viljen. Fremfor moralsk relativisme, er det en radikal understrekning av kjærlighetsbudet.
Crowley var ikke av dem som skamroste kristne idealer, men heller ikke for ham var slagordet et alibi for hva som helst. Det innebar et langt mer kosmisk ideal: Å finne sin livsoppgave i en vilje som harmonerer med universets orden, noe man må oppdage ved åndelig arbeid og selvinnsikt.
Crowley er kort sagt mer subtil enn Helsedirektoratet har for vane.
Det var ikke til hinder for at han selv endte i en selvdestruktiv spiral. Fremfor harmoni, slet han med rusmisbruk, havnet i bitre konflikter og døde i personlig og økonomisk ruin.
Springbrett for avsky
Uansett må analyser av Crowleys «lov», handle om flere forhold. Hva har idealet ført til? Hva kreves av oppfølging og gode normer for ikke å gli ut? Hva er denne angivelige kosmiske orden som søkes? Bør man heller se etter en dypere orden bak kosmos?
Det er ingen grunn til å undervurdere konsekvenser av å se sin egen vilje som høyeste autoritet. Ønsker vi å bidra til gode liv og samfunn, må vi ta hensyn til alt fra helse til kjærlighet, følelser og forpliktelser, ansvarlighet og avholdenhet. Men trykker vi for hardt på gassen og lader med for sterke ord, ender samtalen fort i tunnelsyn og stemplinger.
I stedet for seriøs analyse, blir det springbrett for avsky. Fremfor å skape forståelse, forsterkesfordommer. Det finnes bedre rammer for konstruktive samtaler enn å se motparten som uttrykk for Satan.
For selv «Den sataniske Bibel» handler ikke om djeveldyrkelse. LaVey brukte begrepet instrumentelt, ikke som uttrykk for noe infernalsk. Satan symboliserte frihet og selvrealisering, et opprør mot det han så som undertrykkende autoriteter.
Langsom tenkning
Populærkultur og praktisk politikk kan avgjort handle om blindfelt og villspor, frykt og fordommer, gode intensjoner som kan gli over i naivitet, for ikke å si fristelser som kan føre feil, selv uten Epstein i kulissene. Likevel skaper ikke analyser bygget på feil-lesninger eller svak kunnskap troverdighet.
For det er ikke slik at den beste forståelsen gis ved første AI-spørsmål eller YouTube-helter, enten temaet er kjønn og helse, fødselstall eller fascistiske symptomer, frykt for teokrati eller tap av røtter, krig eller kulturell utarming.
I stedet for å styrke polarisering og stemplende tolkninger, trenger vi langsom tenkning. Det er ingen snarvei utenom aktiv lytting og gode analyser, selv om det gir mer jobb.
Først publisert i Vårt Land 12.3. 2026
(Fremhevet bilde er fra coveret for denne biografien)
