Man trenger ikke lang tid på å overbevise moderne mennesker om at frihet er bra. Vi betrakter den som verdt å ettertrakte og ofre for. Men hva slags konsept av frihet er verdt å leve etter – og bygge samfunn på?
I 1958 skapte den politiske filosofen Isaiah Berlin distinksjonen «frihet fra», til forskjell fra «frihet til». Dette har hatt stor innflytelse og er blitt et ideal for hvordan autoriteters klamme hånd skulle holdes unna vår private sfære.
Å tenke om frihet som muligheten til å unnslippe vilkårlige ideologier i et århundre preget av totalitære regimer, var attraktivt i seg selv, men manglet fremdeles noe essensielt.
Den dominikanske moralteologen Servais-Théodore Pinckaers formulerte det bedre. Han delte begrepsparet i «frihet av likegyldighet» og «frihet til fullkommenhet».
Førstnevnte preger mange i dag, et frihetsbegrep utvannet av emotivisme, relativisme og subjektivisme.
Selv autonomibegrepet, oppfunnet av Immanuel Kant som «det suverene prinsippet for moral», der vår frihet fullendes i evnen til å handle i henhold til moralloven, brukes i dag på radikalt andre måter.
For idéhistorien skulle snart vanne ut begrepet. Friedrich Nietzsche hadde lite til overs for enhver som trodde vi sto ansvarlige overfor en ikke-eksisterende morallov. Jean-Paul Sartre mente at vi sto fullstendig fri til å skape vår egen essens, uten ekstern påvirkning.
Dette innlosjerte en ny forståelse av frihet, kjennetegnet av ren utøvelse av vilje. En forståelse som fremdeles holdes i live av velmente slagord om å «være autentisk» eller «skape vår egen mening». Dessverre er det vanskelig å unngå å lure oss selv til å tro livsløgner innenfor virkelighetsforståelser som verken kan bære autentisitet eller mening, eller noe vi kan kalle fri vilje og dermed engang mulighet for frihet.
For et frihetsbegrepet i strid med virkeligheten vil aldri være tilfredsstillende, verken for mennesker eller samfunn.
Mye henger sammen med middelaldermunken William av Ockham som mente at universelle konsepter som «det gode» kun finnes i våre hoder. Dette er en historie som ender med å redusere våre mål til ren viljesutøvelse.
I en mer klassisk antropologi, i alt fra gresk filosofi til store deler av kirkehistorien, kan ikke vår vilje isoleres slik. Vi er rasjonelle dyr, karakteriserte av å ha en natur og et mål (et telos), der intellekt og vilje henger sammen.
Vi kan naturlig blomstre ved å søke mot fullkommenhet.
Vi finner mening og lykke, når vi lever slik en pianist forsøker å mestre sin kunst. En dårlig pianist som meg har langt flere valgmuligheter enn en maestro. Jeg kan klimpre løs uten hensyn til hva intellektet kan kjenne om harmonier. Denne valgbredden kan for noen fremstå som «frihet», men det er en illusjon.
For det er når pianisten blir dyktigere, at ekkoet av «det gode» forplanter seg i hver nervecelle, og fingrene kan danse uanstrengt. Den virkelige friheten oppstår når vi forenes med en høyere standard for godhet – når vi lever i tråd med naturretten.
Slik er det også i våre liv. Intellektets mål er å lære om det gode, viljens å tiltrekkes av det. En person med karakter og vaner som gjør det enklere å leve et godt liv er langt mer fri enn en som forfekter sin rett til å følge ethvert spontane innfall.
Ja, ingen kan bli faktisk fullkommen. Men selv om synden alltid kommer inn, har vi heldigvis også nåden.
(Fremhevet bilde av ChatGPT etter promt av Bjørn Are Davidsen)
