Tusen år uten betydning?

Hvordan skal vi feire utviklingen av tusen år gamle hendelser som ble avgjørende for Norge som nasjon? Kanskje bør vi starte med å avlive noen myter? Noen av dem finner du til og med i skolebøkene. - Første artikkel i artikkelserie 2019 i JUBTI-prosjektet.
27. Juni 2019

Vi er alle barn av vår tid – og av historien. Vi er individer, men lever i en større sammenheng. Det er ikke bare 17. mai nordmenn kan snakke om seg selv som «nasjon» og «folk». Men hvilke røtter er de viktige? Mine besteforeldre? Sangene jeg hørte da jeg var 13? Fotballaget?

Noen røtter er lengre enn andre. Noen fortellinger mer avgjørende. Så sterke at de stadig gir næring til kulturelle og etiske reflekser.

Hvor dype er disse røttene? Hvor langt tilbake går fortellingene? Til min første smarttelefon? Til barnehagen? Ungdomsopprøret på 1960-tallet? Krigen og frigjøringsdagene? Unionsoppløsningen? Grunnloven?

Eller enda dypere? Reformasjonen? Kristningen? Vikingene og det norrøne ættesamfunnet?

Dette er av mer enn historisk interesse. Det handler ikke bare om fortiden, men også om fremtiden. Hvilke tanker og verdier vil og bør forme oss i årene som kommer? Hvilke fortellinger skal vi ta med oss og gi videre til våre barn?

Fortellingen om jubileene

Det skal jubileres og festes i Norge i årene fremover. Anledningene er mange. I år feires at det er tusen år siden bryllupet mellom Olav Haraldsson og Astrid i Sarpsborg, et forsøk på allianse med Sverige. På Bjarkøy feirer man Tore Hunds rike i 2020. Markeringen av møtet mellom Olav Haraldsson og Gudbrand Dale er i 2021, og for Eidsivatinget i 2022. 1000-årsjubileet for kristenretten på Moster - og 750-årsjubileet for landsloven faller sammen i år 2024. Dette er viktige milepæler foran markeringen i 2030 av slaget på Stiklestad, av Stortinget omtalt som nasjonaljubileum.  Året etter slaget der Olav Haraldsson tapte kampen om kongemakten, ble han kåret til helgen. Historiene om Olav den hellige ble ikke bare sentrale for kristningen, men for utviklingen av Norge som nasjon.

Ved disse jubileene vil det legges premisser for «den store fortellingen» om Norge. Hvem former denne fortellingen? Hvordan kan vi unngå at jubileene misbrukes?

Debatten i juni i Adresseavisen om Olav Haraldsson viser behovet for kunnskap og gode diskusjoner om sentrale spørsmål på veien mot tusenårsjubileet i 2030. Uten å romantisere verken Olav eller vikingene eller undervurdere råskapen i den norrøne kulturen, slik også Ottar Grepstad oppfordrer til i Aftenposten 17. juni: «Til minste nagle fortel norske museum om mektige skip og vakre gjenstandar i vikingtida. Ugjerningane skjuler dei i runde vendingar, og offera bryr ingen seg om».

Men hva er fortellingene som har formet oss? Hvilke sentrale spørsmål reiser disse historiene for det demokratiet og felleskapet vi skal bygge og styrke i Norge i årene fremover?  I JUBTI-prosjektet skal Skaperkraft sette disse spørsmålene høyt på dagsorden i årene fremover. Jeg svarer ikke på alle i denne artikkelen, men kanskje kan et viktig bidrag være å avlive noen myter?

Fortellingen om mytene

I dag bygger dessverre mange fortellinger på myter. Noe henger igjen fra debatter på 18- og 1900-tallet. Der ble middelalderen og kristendommens inntreden ofte fremstilt som noe trist eller trivielt. Ser man på middelalderen som mørk, er det ikke positivt at Norge gikk fra vikingtid til middelalder. En periode der man ifølge flere lærebøker i norsk skole mente jorden var flat og forfulgte vitenskapsmenn. Der man foretrakk religiøse forklaringer fremfor vitenskapelige.

Dermed er det ikke uventet at en fortelling om Norge for noen handler om frigjøringen fra middelalderens mørke. Vi fikk opplysningstid og grunnlov fordi vi heldigvis klarte å bryte med «Olavsarven», med kirken og middelalderen. Jo færre prester og mindre tro, dess mer vitenskap og bedre samfunn.

Det er imidlertid lite støtte for dette i forskningen. Kildene gir grunnlag for flere fortellinger. Kanskje var det ikke middelalderen som var mørk, men vikingtiden? Eller et bedre spørsmål: Kanskje hadde begge mørke og lyse sider?

Fortellingen om kristningen

Håkon den gode kan ha opplevd det som en tidsreise å bli sendt til England på 900-tallet. Norge var uten byer, kirker og bøker. Vi manglet felles institusjoner. I kong Adalsteins England så Håkon «blomstrende handel, en utviklet kirkeorganisasjon, et velorganisert forsvar og skrevne lover. Han møtte også en konge som kunne omgi seg med mer pomp og prakt enn Hårfagre kunne drømme om, og et hoff som dyrket boklig lærdom». [1]

Kristningen startet en prosess der vi begynte vi å bevege oss bort fra det norrøne ættesamfunnet, fra en kollektiv æreskultur til individuelt ansvar. Vi fikk en skriftkultur takket være kirkens vekt på tekster, også fra antikken. Kirkens fokus på studier og kunnskap bidro på avgjørende måter til at universitetene ble etablert fra 1100-tallet. Nordmenn studerte teologi og juss. Europeisk statstenkning ble et ideal. Munkeordener spredde teknologi og lærdom.

Fortellingen om landsloven

Fortellingen om oss som nasjon kommer ikke unna Olav. Han ble en katalysator, selv om andre hadde regien for utviklingen etter hans død. Selv om slektene var de samme, stedene og skipene, endret Norge seg. Eller rettere sagt, premissene, visjonene, idealene for hva som var det gode samfunn. Og dette bar frukt, over tid.

Ikke fordi freden senket seg. Det ble slutt på slavetokter og menneskeofringer, men verken Harald Hardråde eller Magnus Berrføtt var pasifister. Sigurd Jorsalfare reiste ikke sydover på ferie. Borgerkrigene varte i mange tiår.

Men gradvis skjedde det endringer, ikke minst i lovverket. På 1200-tallet kom en ny tradisjon med landslover i flere land. Den første ble utarbeidet i regi av Fredrik 2. av Sicilia i 1231. Den andre og langt mer omfattende var kong Alfonso 10. i Castilla ansvarlig for, utgitt i 1265. Også i Norge forstod man betydningen av dette etter at flere stormenn hadde vært i Castilla i forbindelse med et bryllup.

Selv om Norge var det tredje landet i Europa som fikk en landslov, var det først og fremst den norske som kom i aktiv bruk, mye fordi dommere fikk plass til bruksutgaven i en saltaske. Dermed var det middelalderske Norge et godt stykke på vei en pioner i utviklingen av lov og rett i Europa.

Da den norske landsloven kom i 1274, var det tydelig at tanken om at vi alle er skapt i Guds bilde for alvor hadde formet oss. Vi fikk et lovverk med lik rettshåndhevelse. Samme lover gjaldt i Bergen som i Oslo. Enkeltmennesket fikk verdi og rettsbeskyttelse - uavhengig av ætt og evner. Det var ikke lenger ætten som skulle vernes og hevnes. Blodhevn ble forbudt. Forbryteren og ikke familien, var ansvarlig overfor domstolen.

Samtidig tok man individuelle hensyn. Tyveri ble straffet mildere hvis motivet var sult enn hvis det var grådighet. Forsoning og forlik sto sentralt. Dommer skulle være sanne, rettferdige, vise barmhjertighet og skape fred. Det ble en plikt å gi fattige som kom til gården mat mot at de arbeidet. Og kunne de ikke arbeide skulle de få likevel få føde. På mange måter tar vi her de første steg i retning mot et moderne velferdssamfunn.

Og disse ideene handler mer om brudd enn kontinuitet. Kirken og kristningen ga nye idealer. Gro Steinsland peker på det sterke «sivilisatoriske potensial» i Jesu fortellinger, ikke minst om den barmhjertige samaritan. Her er det den andre, den fremmede og utstøtte som viser omsorg og barmhjertighet. «Her er det et menneske som ser et annet menneske».[i]

Landsloven var det mest utbredte verdslige bokverket i Norge i middelalderen, med ett håndskrift per 1200 innbyggere. Den påvirket i over tre hundre år hvordan vi tenkte og levde.

Mange fortellinger

Vi har mange fortellinger. Noen kan handle om mørke og lyse sider ved reformasjonen. Om eneveldet, danskestyret og etterhvert pietismen. Om hvordan utviklingen av skole og et myndig lekfolk bidro med premisser for demokrati.

Andre fortellinger handler om opplysningstiden. I et pietistisk Norge fortonet den seg ganske annerledes enn i et polarisert Frankrike. Mens utviklingen i det ene landet i stor grad skjedde ved kamp mot kirken, var den i Norge på noen felter drevet frem av kirken. Mange prester og biskoper var opptatt av nye tanker. Biskop Johan Ernst Gunnerus var en sentral pådriver for et vitenskapelig selskap i Trondheim, for det allmennes beste. Han skrev i et hyrdebrev at prestene måtte dele sin kunnskap med vitenskapsselskapet. I stedet for å avvise naturvitenskap, påla biskopen prestene å studere naturen og spre kunnskapen. Gunnerus selv ga ut 40 naturvitenskapelige bidrag, fra biologi- og mineralstudier til økonomi.

Kirken gikk også i bresjen for å innføre nye matplanter, ikke minst poteten. Vi vil nok aldri får vite hvor mange prestene kan ha reddet fra døden ved å spre kunnskap om potetdyrking, men det er ingen grunn til å undervurdere dette, i krigstider som i fred.

Dermed var det i god kristen tradisjon da man i 1821 vedtok at Opplysningsvesenets Fond (som skal forvalte og sikre avkastning på Den norske kirkes eiendommer) skulle spre opplysning. Grunnlovens § 116 understreket at midlene var for både kirkelige formål og «til opplysningens fremme». Man så et godt stykke på vei så dette som to sider ved samme sak, med linjer tilbake til kirkens rolle også i kjølvannet av kristningen og reformasjonen.

Fortellingen om Grunnloven

I noen fortellinger kan det virke som det moderne Norge ble født i 1814, uten linjer tilbake til kristen tro eller tanke. Men her kan og bør linjene trekkes lenger. Thomas Aquinas tanker om naturretten på 1200-tallet var opplagt tett forbundet med hans tanker om Gud. Men naturretten var også sentral i generasjonene før 1814. Gud og kristen tro var på mange måter et underforstått premiss i mye av opplysningsfilosofien, noe som også kan være grunnen til den sterke plass dette fikk i Grunnlovens § 2. Slik rettshistorikeren Jørn Øyrehagen Sunde påpeker, var kravet om at kongen skulle bekjenne seg til den «evangelisk-lutterske Religion» knyttet til Kongeloven for Danmark-Norge fra 1665. At man hentet dette inn igjen i den norske grunnloven i 1814, understreker i hvor liten grad «Grunnlova var et sekulært dokument». Sunde argumenterer godt for dette i artikkelen Gud, religion og Grunnlova i samlingen Vor kristne og humanistiske arv, gitt ut til Grunnlovsjubileet i 2014.

Nye og gamle fortellinger

Det er mange fortellinger om ideer som har formet utviklingen av statsstyre, rettsprinsipper og menneskesyn i Norge og andre land. Uansett hvor de kommer fra er spørsmålet hvilke vi bør ta vare på, hvordan de kan forankres i dag – og hvilke som bør forandres i møte med gamle og nye utfordringer.

Dette er store spørsmål. Vi har ikke råd til å undervurdere dem.

 

Skaperkraft har et ønske om å bidra med underlag for slike fortellinger, forankringer – og forandringer. Vi kommer dermed til å publisere en rekke artikler de nærmeste månedene. Noen skrevet for andre anledninger, andre er skrevet spesielt for Skaperkraft.

Du kan lese alle artiklene her.

 

 

[1] Lektor med hovedfag i historie, Synnøve Veinan Hellerud, skriver godt om dette i Håkons kamp, Levende Historie 3/2013

 

[i] Vor kristne og humanistiske arv – betraktninger ved 200-årsjubilet for Grunnloven, Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, 2014, side 33.

Del
Bjørn Are Davidsen er sivilingeniør og skribent tilknyttet tankesmien Skaperkraft.
Mer fra samme forfatter

Jubileer – felleskapsbygging eller usunn nasjonalisme?

Forskningsminister Iselin Nybø har nå en sjelden mulighet til å legge grunnlag for viktige samtaler om...

Publisert: Bjørn Are Davidsen, Øyvind Håbrekke
- 10. Mai 2019

Historieløst om verdier og folkekirke

Skal vi ta på alvor utviklingen som har gjort at vi ser noen verdier som sanne og helt selvfølgelige,...

Publisert: Bjørn Are Davidsen
- 17. September 2018

Sandbergs bibelsyn

Ikke mange politikere forsøker å agere okse i glassbutikk, men Per Sandberg viser god innsats.

Publisert: Skaperkraft.no, Bjørn Are Davidsen
- 17. April 2015

Uten jul og inkarnasjonen – ingen vitenskap

At mysteriet omkring julen og Jesu fødsel skal ha noe å si for fremveksten av naturvitenskap i sen...

Publisert: Vårt Land, Bjørn Are Davidsen, Sverre Holm
- 15. Desember 2014

I en etterkristen tid?

Ikke uventet kom det reaksjoner da Store Norske leksikon endret tidsregningen i noen artikler fra "før/etter...

Publisert: Favn (Kristent Pedagogisk Forbund), Bjørn Are Davidsen
- 23. April 2013
Powered by Cornerstone