Vi trenger Rødts håpløse våpenpolitikk

Der alle tenker likt, tenker ingen særlig mye. Derfor bør vi heie på de som våger å si flertallet i mot.
25. Januar 2023

Det kan være skummelt å mene noe annet enn flertallet. Om det er i en liten gruppe, i en by eller i et helt land, så kan det koste å stå opp for et syn som skiller seg ut. Vi ser ofte at sosiale medier blir en gapestokk, hvor ikke bare motstanden blir veldig synlig, men hvor risikoen for å bli tolket i verste mening er stor. Du tillegges kanskje også nye meninger du på ingen måte har, ene alene for å forsterke hvor "dumme" synspunkter man har.

Noen tema er vanskeligere enn andre. Så vanskelige at mange kvier seg for å delta i debatten. De blir stemplet, mobbet og trakassering. Det kan være temaer som kjønn og seksualitet, tro og livssyn, ruspolitikk, olje og gass og krig. Sistnevnte har blitt synliggjort takket være Rødt.

For selv om Ukraina-krigen opprører oss alle, finnes det (heldigvis) ulike synspunkter på hvordan Norge skal hjelpe. Og selv om Rødts passive holdning til krigen har fått fortjent kritikk, er noe av det de nå møter, helt i overkant. Særlig etter at enkelte i sentralstyret i Rødt forsvarte på Debatten til NRK at de ikke ville sende våpen.

Selv er jeg en ivrig tilhenger av at Ukraina får all mulig hjelp, også våpen. Det er kun Russland som er ansvarlig og Ukraina klarer ikke å stå imot uten hjelp. Mye hjelp. Norge har gjort en del, men burde bidratt mye mer. Vi tjener enorme summer på urolighetene som påvirker energiprisene, men bidragene våre er moderate

Når jeg nå tar til orde for å heie litt på Rødt, handler det om meningsmangfold og den offentlige samtalen. Det er underlig hvor viktig det er for mange at alle må tenke likt om enkelte spørsmål. Det har vært så stort press den siste tiden at den ene Rødt politikeren etter den andre snur. Først så vi at lederen i Rød Ungdoms ga etter og så kom også flere stortingsrepresentanter frem til samme konklusjon. Nå er det ifølge flere aviser flertall i Rødt for å sende våpen...

Jeg vil nesten si dessverre. Det er naturligvis ikke noe mål i seg selv at alle saker også skal ha uenighet, men det er heller ikke noe mål at alle store saker skal ha full enighet. Norsk utenrikspolitikk trenger ikke å være noe absolutt alle stiller seg bak. Hvordan skal den utvikles uten at noen bringer noe nytt og/eller annerledes til bordet?

Ta bybanen i Bergen som eksempel. Det at uenigheter er stor, gjør at uansett løsning som til slutt får flertall, blir bedre enn hvis det ikke var noen debatt. Se bare diskusjonen og vedtaket om batteridrift langs Bryggen, det ville aldri kommet uten den store debatten. Samme gjelder for de mange grunnervervene, veiløsningene og plasseringen av holdeplasser. Vi får alle en bedre bane takket være all uenigheten.

I motsatt fall har vi pandemihåndteringen. Det er selvsagt ikke en helt rettferdig sammenligning all den tid man måtte handle svært raskt. Og i det store og det hele var regjeringens håndtering svært god. Men trolig ville skolestengingene og en del av begrensningene ovenfor næringslivet vært noe annerledes hvis man hadde våget (og hatt tid til) en større debatt i starten. Jeg tviler på at en ny pandemi vil møtes på samme måte som den forrige. Ikke bare har vi lært mye, men vi har også fått en debatt om hva som er forholdsmessig og akseptabel statlig innblanding.

Men hvordan kan vi aktivt prøve å få frem flere standpunkt? Først og fremst handler det om hvordan vi møter uenighet. Fordømmelse fungerer dårlig, nysgjerrighet er som regel bedre. I tillegg finnes det også konkrete metoder man kan bruke.

Enkelte ledergrupper og etterretningstjenester skal visstnok kjøre en uenighetsprosess ved alle beslutninger. De gangene alle er enige, blir en person i gruppen bedt om å argumentere sterkt for motsatt syn slik at gruppen da må ta en skikkelig diskusjon før endelig beslutning tas. Plutselig dukker det opp nyanser som endrer hele eller deler av beslutningen.

Kanskje er det nettopp dette som gjør at vi bør heie på brede politiske konstellasjoner. Det er gjerne lett å tenke at såkalte regnbuekoalisjoner med alle mulige politiske farger blir kaos, men hva om det i stedet gir nok meningsbrytning slik at vedtakene blir bedre? Når bybudsjettet ble vedtatt før jul, stemte Arbeiderpartiet, Venstre, Høre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet for. Jeg tror ikke Bergen tar skade av det, tvert i mot.

Ingen av oss har den fulle sannhet. Av den grunn bør vi heie på dem som er uenige med oss og på alle dem som beriker samtalen med nyanser og andre meninger.

 

FIlip Rygg er daglig leder i Skaperkraft

 

 

Ansvaret for publisert innhold

Skaperkraft er uavhengig av politiske partier, interesseorganisasjoner og offentlige myndigheter. Den enkelte publikasjons forfatter(e) står for alle utredninger, konklusjoner og anbefalinger, og disse analysene deles ikke nødvendigvis av andre ansatte, ledelse, styre eller bidragsytere.

Del


Powered by Cornerstone