I det landet ofte kalles verdens mest sekulariserte, har det oppstått en debatt om hvorvidt Tidöavtalen, som er avtalen mellom den nye regjeringen og Sverigedemokratarna, kan kalles for bibelsk.
Biskop i Växö, Fredrik Modéus, hevder avtalen er uforenelig med kristne grunnverdier. Det kan ikke Sverigedemokratene (SD) passere ubemerket, siden «den kristne arven» er viktig for partiet. Derfor protesterer riksdagsmedlem Arom Emilsson, og SD-politikerne Anna Sundberg og Daniel Engström svarer biskopen at kristne «overhodet ikke» har ansvar for verdens folk. Ansvaret gjelder bare overfor et lands egne borgere.
Her melder det seg egentlig to spørsmål. Det første er om Sverigedemokratenes nasjonalisme er forenelig med kristen tro. Og det andre er om denne nasjonalismen preger Tidöavtalen.
Rommer mye, men ikke alt
Det finnes et stort politisk rom i kirken. Liberalisme, sosialisme og konservatisme kan alle knyttes til verdier i den kristne tro: frihet, rettferdighet og troen på en moralsk orden. Derfor har troende kunnet finne en forankring i disse ideologiene, uten at det går på bekostning av troen deres.
Men med nasjonalismen er det annerledes. Gjennom historien har menneskeheten delt seg inn i stammer, klaner og riker. Det har hatt en praktisk funksjon. Selv nasjonalismen har bidratt til goder som demokrati og velferdsstat. Men nasjonalismen, som en isme, nøyer seg ikke med et slikt pragmatisk perspektiv på nasjonen. Det er derimot en ideologi som ser nasjonen som politikkens høyeste prinsipp og individets fremste identitet.
Det er her konflikten med den kristne tro oppstår: For kristendommen mener menneskenes identitet som Guds barn er mer fundamental enn hennes nasjonstilhørighet. Av dette følger en etisk forpliktelse til å utvide solidaritetens sirkler, og ta ansvar for mennesker utenfor våre grenser. Det er et tema som tas opp i utallige bibeltekster og kirkelige dokumenter.
Utenfor den kristne tradisjonens grenser
Diskusjonen om kristendom og nasjonalisme er full av misforståelser. Derfor er det nødvendig å klargjøre noen ting. For det første er det ikke et teologisk problem at noen er takknemlig for sin kultur eller holder av sitt eget lands tradisjoner. For det andre er det mulig å, av pragmatiske grunner, argumentere for en viss regulering av innvandringen og likevel befinne seg innenfor den kristne tradisjonen.
Men om man fremmer en politikk som sier at vårt moralske ansvar opphører ved landegrensen, da kryper man utenfor den kristne tradisjonens grenser. Når det gjelder dette finnes det en massiv konsensus i kirken. Nasjonalismen kritiseres ikke bare av svenske biskoper, men også av katolske paver, angelikanske erkebiskoper og Kyrkornas världsråd.
En nasjonalistisk avtale
At Tidöavtalen er preget av nasjonalisme vises på tre områder: De hermetisk lukkede grensene, de harde vilkårene for mennesker uten statsborgerskap og mangelen på formuleringer om internasjonal solidaritet. Hvert av disse punktene er i seg selv nok til å stille spørsmål ved, sammen feier de tre bort all tvil.
Sverige er et av verdens – ja, verdenshistoriens – rikeste land. At et land med vår velstand skal senke bistanden, ta imot minimalt med kvoteflyktninger, sperre inne migranter i transittmottak og begrense familiegjenforening, lar seg ikke begrunne med pragmatiske eller moralske argumenter. Det er derimot uttrykk for en nasjonalistisk agenda der etikken bare gjelder for ens egne medborgere.
De borgerlige partiene hevder at de har mandat til å drive denne politikken, både fra velgerne og fra riksdagen. Om det stemmer, får framtiden vise. Men uansett hva som skjer kan de ikke hevde at deres nasjonalistiske politikk har noe med kirken, Jesus eller den kristne tro å gjøre.
Det er ikke bare min personlige overbevisning, men et teologisk faktum.
