I de berømte Robbers Cave-eksperimentene ville sosialspsykologen Muzafer Sherif undersøke hva som skaper spenninger mellom grupper.
Gutter i 11-12-årsalderen ble invitert til sommerleir og delt inn i to grupper som ikke visste om hverandre. Etter at de først skulle løse oppgaver sammen gjennom en uke, fikk gruppene i uka etter møtes og konkurrere mot hverandre gjennom nye oppgaver.
Det oppsto snart dårlig stemning mellom gruppene. Det kom først til uttrykk i ord, deretter begynte de å ødelegge hverandres eiendeler. Til sist utviklet det seg til slåssing og forskerne måtte gripe inn for å roe gemyttene.
Den tredje uka måtte de to gruppene jobbe sammen om felles oppgaver. Da roet konfliktene seg og beskrivelsene av guttene i den andre gruppa ble mindre negative.
«Mr. Gorbatsjov, tear down this wall», sa Ronald Reagen i sin berømte tale i 1987. Han var ikke en 12-åring på sommerleir, men amerikansk president og sto 100 meter fra Berlinmuren, det største symbolet på gruppetilhørighet og atskillelse mellom mennesker på hele 1900-tallet.
På vestsiden av muren rådet freden. Etter krigen hadde politiske ledere i de tidligere fiendene Tyskland og Frankrike og andre stormakter, konkludert med at handel, samarbeid og gjensidig avhengighet var nøkkelen til fred. Da Reagen fikk ønsket oppfylt og muren falt gikk Europa inn i en ny epoke.
24. februar invaderte Russland Ukraina. Dermed innledes det som etter manges mening er et nytt kapittel i europeisk historie.
Det mest positive, midt i tragedien, har vært at et samstemt Europa har reagert kontant mot Putins maktbruk.
Straffetiltakene rammer varehandel, valutatransaksjoner og betalingstjenester. Bankkonti blir fryst. Russland blir utestengt fra internasjonal idrett og fra Eurovision Song Contest.
Sanksjonene er nødvendige. Vi trodde tiden der europeiske land invaderer naboland var over. Men om vi noen gang skal komme dit, må vi reagere kontant når det skjer.
Men Europa har gått lengre enn bare umiddelbare sanksjoner. EUs nye mål er så fort som mulig å bli uavhengig av russisk gass. Det er ikke en sanksjon, men noe mer. Det er et mål om en varig endring av det europeiske økonomiske kartet.
Samarbeidsrådet for Kristne kirker i Barentsregionen, har tatt pause på grunn av krigen og den russisk-ortodokse kirkens støtte til invasjonen. Norske, svenske og finske kirkeledere slår fast at «formelle møter i styre og råd, samt andre arrangement rådet har ansvar for, ikke kan gjennomføres.»
Det var nødvendig å utestenge russiske idrettsutøvere da krigen brøt ut. Men i begynnelsen av juli gikk Norge og regjeringer i 33 andre land et skritt videre. De oppfordret idrettens internasjonale særforbund til fortsatt utestengelse av utøvere, til å fjerne russere med koblinger til regimet fra styrer og komiteer, og til å vurdere å forhindre at deres idretter blir kringkastet i Russland.
Vi vet ikke hvor lenge krigen vil vare, og kanskje går krigen over i en langvarig tilstand uten avklaring. Jeg har som andre et håp om at sanksjonene i månedene framover skal begynne å svi så hardt at Putin presses av sine egne til å gå til forhandlingsbordet og stanse krigen.
Men samtidig må vi fortsatt stille det samme spørsmålet som europeiske ledere stilte i 1945: Hvordan bygger vi fredelige samfunn? Hvordan bygger vi et framtidig Europa der land ikke kriger mot hverandre, men samarbeider.
Det er et paradoks her. Der europeiske ledere etter krigen valgte gjensidig avhengighet gjennom handel, går vi nå motsatt vei med Russland. Mindre kontakt, mindre samhandling og større avstand.
Siden de olympiske leker gjenoppsto i 1896, har internasjonal idrett vært en møteplass mellom folk og nasjoner fra hele verden, et sårt tiltrengt fristed i en verden med konflikter og splittelse. For oss på grasrota som sjelden besøker Russland, Kina eller Iran, har det gitt oss ansikter og bilder av mennesker bak politiske og kulturelle skillelinjer.
Debatten om sanksjoner som følge av krigen kom på toppen av Amnestys kampanje mot såkalt sportsvasking. Med støtte fra flere sportskommentatorer har dette dessverre ført til mer negative holdninger til internasjonal idrett som møteplass.
Jeg kjenner ikke alle vurderinger bak at arbeidet i det kirkelige samarbeidsrådet i Barentsregionen er lagt på is. Jeg spør likevel, om det skulle være noen som fortsatt snakker sammen i en slik situasjon, burde ikke det nettopp være kirken og dens ledere?
Som Svein Vigeland Rottem og Ivar B. Neumann (Fridtjof Nansens Institutt) nylig skrev, kan manglende samarbeid med Russland drive landet inn i armene på Kina. Men mer alvorlig er en annen konsekvens de også peker på: Det øker avstanden mellom Vesten og Russland, «ikke minst ved å fremmedgjøre den jevne russer fra Vesten». Og motsatt, vil jeg gjerne legge til.
Mellom Norge og Russland har Barentssamarbeidet og den delen av dette som kalles «folk-til-folk» vært viktig. Dette har blitt vanskeligere med krigen og mye har stanset opp.
Lærdommen fra sommerleiren i Robbers Cave var enkel: Uten kontakt og samarbeid vokser konfliktene. Vi danner oss fiendebilder av «de andre» basert på fordommer.
Straffetiltakene mot Russland er riktige nå. Men også i vår tid kreves det langsiktig lederskap i Europa. Ikke bare av politiske ledere, men også av kirker, idretten og hele sivilsamfunnet. Vi må aldri glemme at veien til varig fred alltid går gjennom samarbeid og mellommenneskelig kontakt.
