Selektiv gjestfrihet

Rett før årsskiftet meldte Bufdir om en nedgang i henvendelser fra potensielle fosterhjem på hele 30 prosent i Nord-Norge, mens 200 barn over hele landet har hverdagen på vent i påvente av å få et trygt hjem.
14. Juni 2022

Så kom krigen i Ukraina, og interessen skjøt i været. Men 200 norske barn står fortsatt og venter.

Krig får frem det verste, men også det beste i mennesker. Vi blir rause i møte med menneskelig lidelse. Vi kjører flyktninger i privatbiler. Gir bort leker og klær til nyankomne familier. Vi åpner hjemmene våre, og vil også være et hjem for de som måtte komme uten foreldre.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) merket en enorm interesse over hele landet for å være fosterhjem etter at krigen i Ukraina brøt ut. De har måttet sette opp ekstra informasjonsmøter på grunn av alle henvendelsene. Da skulle vel problemet med barn som venter på et trygt hjem være løst? Men slik er det ikke nødvendigvis. For den nye interessen for å være fosterhjem retter seg først og fremst mot ukrainske barn. På den ene siden er engasjementet vårt for flyktninger fantastisk. Samtidig lærte flyktningekrisen i 2015 oss at dette engasjementet er flyktig. Det tok ikke mange måneder før det ble uklart i det offentlige ordskiftet hvem dette egentlig var en krise for: Menneskene på flukt, eller oss som mottakerland?

Flere humanitære organisasjoner prøver for tiden å gi oss en forsiktig påminnelse om at krigene og de humanitære katastrofene som fantes før krigen i Ukraina, ikke har blitt borte. Men vår empatiske kondis er ikke trent for en maraton. Den er trent for korte intervaller.

Vårt følelsesmessige engasjement for barn i Norge lar seg ikke vekke på samme måte som barn på flukt som mediene daglig viser oss. For barnevernsbarna våre er alltid her. Antallet barn som venter på fosterhjem har ligget på rundt 200-300 de siste årene. Disse barna får oss ikke til å ringe ned Bufdir. De løper sin egen maraton gjennom livet, men våre empatiske evner er ikke utholdende nok til å holde følge. Selv om påkjenningene de har opplevd i livet kan være fullt sammenlignbare med det barn på flukt har opplevd. Selv om vi vet at unge med barnevernserfaring har høyere sannsynlighet for å droppe ut av videregående opplæring enn de uten slik erfaring, og i mindre grad deltar i arbeidslivet som voksne. Har man bodd på institusjon, er risikoen enda høyere for å ikke fullføre videregående opplæring.

Det er godt å se engasjementet for ukrainske flyktninger, og særlig for foreldreløse barn. Men kanskje kunne vi bry oss litt mer også når det ikke er unntakstilstand. Jeg vet om 200 barn som hadde trengt det.

Tone Fyhn er skribent i Skaperkraft og forsker II ved forskningsinstituttet NORCE

 

Ansvaret for publisert innhold

Skaperkraft er uavhengig av politiske partier, interesseorganisasjoner og offentlige myndigheter. Den enkelte publikasjons forfatter(e) står for alle utredninger, konklusjoner og anbefalinger, og disse analysene deles ikke nødvendigvis av andre ansatte, ledelse, styre eller bidragsytere.

Del


Powered by Cornerstone