Stavanger Aftenblad publiserte nylig en sak om ukrainerne som får oppholde seg på Gjesdal gjestgiveri på Ålgård. Gjestgiveriet har stått tomt siden 6. mars. Tidligere var det et hotell, men er kjøpt av Jæren Opplæringssenter, med tanke om å gjøre det om til en friskole. Styreleder i Jæren Opplæringssenter, Bjørn Lende, har med hjelp av Grete Storm-Johansen og mange frivillige, åpnet dørene til gjestgiveriet.
I dag huser gjestgiveriet mellom 60–70 ukrainske flyktninger, der hver familieenhet har egne rom. Det er en felles spisesal med tilgang på massevis av mat. Resepsjonen blir brukt som et lekeområde for barna. Mange frivillige, både privatpersoner og bedrifter, hjelper alt de kan for at flyktningene skal få god hjelp og finne seg til rette i Rogaland. Dette inkluderer at de prøver å finne boliger i nærområdet som flyktningene kan leie. De hjelper til med å avtale visninger, frakte til og fra og manøvrere i skjemaveldet som oppstår i saker som dette. Arbeidet hadde rett og slett ikke gått rundt uten frivilligheten.
Situasjonen har vekket følelser. Flere reagerer sterkt på at ikke norske innbyggere får samme støtte. Noen familier forteller at de ikke har råd til hverken å leie eller kjøpe bolig, eller at de mangler bostøtte. Med stigende matpriser, økning i priser for drivstoff og energi, blir det enda vanskeligere for fattige å klare seg.
Fagbladet forteller at antallet milliardærer i Norge har mer en doblet seg de siste ti årene. På lik linje har antall fattige økt. For ti år siden levde 402.000 av nordmenn under fattigdomsgrensen. Ti år senere har andelen økt til 504.000 nordmenn. Hvor er frivilligheten overfor alle disse menneskene?
Selvfølgelig er det tragisk det som skjer i Ukraina. Man unner ingen å måtte flykte fra landet sitt på grunn av krig. Dette er heller på ingen måte kritikk mot frivillighetsarbeidet, og åpenheten folk viser de ukrainske flyktningene. Nei, det burde være en selvfølge å hjelpe dem. Men det er i slike situasjoner forskjellsbehandlingen blir så tydelig. Ukrainerne får et tak over hodet og mye gratis, mens andre fattige må jobbe knallhardt for at endene skal møtes.
Det burde være en like stor frivillighet og hjelpende hånd for begge parter. Tross alt har hverken ukrainerne eller de fattige valgt å være i den situasjonen de står i nå. Vi som bor i verdens rikeste land bør ha råd og tid til å hjelpe både de ukrainske flyktningene og de fattige.
