Men det er ingen grunn til at ikke kristenheten skal engasjere seg i en av vår tids største samfunnsutfordringer – det ser nemlig ikke ut til at det offentlige klarer å løse dette alene.
I lignelsen om talentene forteller Jesus en historie om tre tjenere som får utdelt en sum penger hver av sin herre, etter som hva de har «evne til». Mens herren er bortreist, får to av dem pengene til å vokse.
Den siste, som fikk minst, tar ingen sjanser og graver dem ned. Når herren kommer tilbake får de to som har fått pengene til å vokse, lovord og belønning, mens han som gravde pengene ned, blir fratatt dem.
At de rike får mer og de fattige får mindre uttrykkes i dagligtalen som «Matteus-effekten», basert på dette verset på slutten av lignelsen: «For hver den som har, til ham skal det bli gitt, og han skal ha overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.»
Historien er heldigvis ikke ment som en norm for hva som er et godt samfunn, men som en historie om forvaltning. Jesus er jo ikke som sosialdarwinistene, som mener at sosiale ulikheter i samfunnet er en nødvendighet for at de sterkeste skal kunne reprodusere seg og føre samfunnet videre.
Pandemier og fattigdom skal ifølge denne logikken ikke bekjempes – det er verst for dem som rammes, men slik er naturens gang. Dette er en ubehagelig filosofi for de fleste av oss.
Lignelsen gir like fullt en nøktern beskrivelse av mekanismer vi finner igjen i vårt eget samfunn, tross folketrygd, gratis skole og utdanning, og subsidierte barnehageplasser: De fattige får det verre. De rike får det bedre.
En rekke norske studier viser dette. Barn fra familier med lav sosio-økonomisk status har langt større risiko for å bli mobbet, være ensomme, oppleve inngripen fra barnevernet, ha dårligere helse, og ha større risiko for å falle utenfor skole og arbeidsliv.
Familiebakgrunn henger sammen med grunnskolekarakterer, som igjen henger sammen med fullføring av videregående skole, som igjen henger sammen med senere muligheter i arbeidslivet. Selv om vi har god grunnutdanning i Norge, klarer vi ikke å jevne ut de forskjellene som elevene kommer inn med første skoledag.
Og hva skjer så med de som faller utenfor skole og arbeidsliv? En rekke store studier som har undersøkt sammenhenger over flere år viser at man risikerer dårligere fysisk og psykisk helse, alkoholisme og tidlig død.
Når vi leser om økende antall unge uføre og høye frafallsrater fra videregående skole bør det derfor engasjere oss. Disse tallene gir en pekepinn på hvor godt vi klarer å inkludere medborgerne våre og den neste generasjonen.
Mange av de som faller utenfor viktige arenaer i samfunnet forteller om en nedadgående spiral hvor manglende tilhørighet og mestring forsterker hverandre, til man når et punkt hvor man har sluttet å tro på fremtiden. Mange som begynte med lite, ender opp med enda mindre.
Økning i tallene som indikerer utenforskap setter først og fremst storsamfunnet i et dårlig lys, ikke de unge. Det er et fåtall av unge som ønsker å havne i en situasjon hvor storsamfunnet har avskrevet dem og deres ressurser. I lignelsen om talentene fikk tjenerne penger etter evnene sine.
Den som forvaltet lite, var ikke uten evner. Men han var redd, og derfor gravde han dem ned. Problemet med økende andel unge utenfor skole og arbeidsliv løses ikke med pekefinger, skam, eller bedrevitenhet.
Den som forvaltet lite, var ikke uten evner. Men han var redd, og derfor gravde han dem ned.
Det løses med kunnskap, forebygging, med tilhørighet gjennom barne- og ungdomsårene, og gjennom at de møter mennesker og omgivelser som har tro på at det er bruk for dem.
Det er ingen grunn til at ikke kristenheten skal kjenne sin besøkelsestid når det gjelder forebygging av ungt utenforskap. Kristne engasjerer seg ofte i bistand for å bekjempe fattigdom andre steder i verden.
Vi engasjerer oss for flyktninger, rusmisbrukere, menigheter har besøkstjeneste for eldre og andre for innsatte i fengslene. Kanskje er det på tide med et større kristent engasjement mot den nye store skillelinjen i det norske samfunnet, barrierene som holder stadig flere arbeidsføre mennesker utenfor skole og arbeidsliv?
Organisasjoner og menigheter står i en stolt tradisjon når det gjelder å engasjere seg i lokalsamfunnet. Men her må det brytes nytt land, slik Fretex og PitStop Norge gjorde da de utviklet lavterskeltilbudet PitStop nettopp for denne målgruppen.
Tradisjonelt ungdomsarbeid når ikke i særlig grad de som står i fare for langvarig marginalisering. Det de unge trenger er sannsynligvis heller ikke et ungdomsmøte, men et fleksibelt og oppsøkende miljø som tar imot dem som de er, i lokalsamfunnet hvor de er.
Organisasjoner og menigheter er fulle av skaperkraft og innovative ressurser. Slipp dem løs på problemstillingen knyttet til ungt utenforskap, for offentlig sektor klarer ikke å løse dette problemet alene.
Utenforskap krever lederskap og eierskap i større lag av befolkningen, og her har organisasjoner og menigheter masse å bidra med.
Takk til Benjamin Disinger på Unsplash for fremhevet bilde.
