Kristenfolkets tap av makt er spektakulært, skriver Rossavik og gjør interessante refleksjoner både om KrF og kirken. Det er verdt å analysere hvem som mister makt, men Rossaviks kommentar tvinger fram et langt viktigere spørsmål: Er kristen etikk relevant i et moderne og mer sekularisert samfunn?
Til tross for at både KrF og det tyske CDU har gått tilbake i høst, tror jeg likevel at den beste tiden for en politikk basert på kristen etikk er nå. Den må fornyes, men hvis det skjer, kan en politikk med røtter i det kristne livssynet svare på spørsmålene vi som samfunn strever med i dag.
Det er sant – og prisverdig – at vi lever i et pluralistisk samfunn der kristne ikke kan forvente at alle blir med i Kirken. Men alternativet til det gamle kristne enhetssamfunnet er ikke en stille og politisk passiv kirke, men en engasjert og debatterende kristen tro. Pluralisme og mangfold krever av oss alle at vi deltar i debatten basert på vår dypeste overbevisning, ikke ved å skjule den.
En politikk som henter næring fra kristne verdier er relevant for de mest brennende spørsmålene i vår tid. Kristendemokratiet har lenge vektlagt familiepolitikk og menneskeverd. Det er fortsatt viktig, samtidig dukker nye trusler opp. Dette inkluderer nasjonalisme, en følelse av at samfunnet rives i stykker og rapporter om økende ensomhet. Hva har en kristen forankret politikk å si om dette?
I begynnelsen skapte Gud mennesket og sa deretter at det ikke er godt for mennesket å være alene (1 Mos 2:18). En politikk basert på det kristne menneskesynet har dermed to brennpunkter: At hvert menneske er uendelig verdifull, og at vi trenger fellesskap for å leve fullverdige liv. I ensomhet lider vi – slik mange av oss ble tvunget til å lære under pandemiens isolasjon.
Dette menneskesynet kalles ofte personalisme. Mens individualisme fokuserer på vår uavhengighet, insisterer personalisme på at mennesket er et fellesskapsvesen.
Å frigjøre individet fra undertrykkelse, og å sikre alle nok penger til å kunne velge sitt eget liv, var hovedprosjektet til de skandinaviske velferdsstatene. Det var viktig i sin tid, men i dag føler mange av oss at penger og valgfrihet ikke er nok. Det finnes en uro for at noe av fellesskapet er tapt, og med det en økende følelse av ensomhet.
Høyrepopulistene henter næring fra denne ensomheten, og mener at nasjonen bør bringe oss sammen i fellesskap. Men nasjonen er for stor til å kunne tilby oss virkelige relasjoner.
Det som trengs er konkrete relasjoner og små fellesskap. Dette inkluderer familien, nabolaget, bygda, kvartalet, foreninger, idrettslag, kirker og andre trossamfunn.
Vi trenger noe utover individualisme og nasjonalisme: en politikk som slår fast at vi er fellesskapsvesener. Vi trenger en politikk for er et sterkt sivilsamfunn og de små fellesskap. Politikken bør ikke redusere mennesket til et isolert individ eller til en dråpe i det anonyme havet av mennesker.
Både kristendemokratiske partier, og alle andre som er inspirert av kristne verdier, har derfor et viktig ærend. En kristen forankret politikk bør være en fellesskapspolitikk. Ikke for den lukkede og eksklusive nasjonalstaten, men for mylderet av relasjoner og fellesskap som bygger vårt samfunn, som gjør demokratiet mulig og gir mening til våre liv.
Teksten ble første gang publisert i Aftenposten.
