Når Tankesmien Skaperkraft har laget et notat om slike forhold, er målet å hjelpe. Vi ønsker flere kristne i den offentlige samtalen. Nettopp fordi vi trenger kritiske og utfordrende stemmer, er vi bekymret for konspirasjonstro. Å bidra til å spre konspirasjonsteorier er ikke et uttrykk for sunn kritikk, men for mangel på nødvendig kritisk sans. I stedet for å bidra positivt til samfunnsdebatten, bryter man ned.
Et bredt rom for ytringsfrihet har bidratt til å forbedre samfunn i generasjoner. Vi trenger kritisk tenkning og opposisjon, men den må testes på kilder og kunnskap. Det fører ikke til noe godt å tro at «de andre», «en elite», prøver å lure oss med ondsinnet spill bak kulissene, særlig når det heller ikke kan belegges med fakta. Vi kan ikke dele verden mellom på den ene siden politikere og akademia, og på den andre folk flest – eller kristne. Ønsker vi å påvirke, bør vi si fra på etterrettelig vis, enten det gjelder økonomi, demokrati, menneskeverd, friheter eller rettigheter.
Det varierer hvor sterkt noen faktisk tror – fullt og helt – på konspirasjonsteorier. For mange handler mye om å stille spørsmål. Det gjelder å være våken. Man synes ikke alle offisielle sannheter henger på greip. Man føler en plikt til å peke på det som skurrer. Eller som man tror skurrer. For man bygger oftere på intuisjon enn kildekritiske analyser. Det er forskjell på å tenke selv og dele fra YouTube eller podcast. Å så mistro skaper sjelden tro – eller årvåkenhet.
Noen konspirasjonsteorier avvises av kristne, som at en hemmelig orden har skjult at Jesus og Maria Magdalena fikk barn, slik det hevdes i Da Vinci-koden. Andre teorier kan også kristne tro på (som at president Kennedy ble drept i regi av CIA). Mens noen er det først og fremst kristne som tror på, selv om de kan være varianter av klassiske teorier, som at noen planlegger en totalitær verdensstat.
Konspirasjonsteorier svekker tillitssamfunnet. De kan gi angst, ødelegge økonomi og helse, i verste fall ende i selvmord og drap, som på Utøya. Dermed er det et godt tegn at pinseledere i Norden i februar 2021 gikk så klart ut mot konspirasjonsteoriene om covid-19 og vaksiner. Det er all grunn til å ta avstand når noen bruker en livstruende pandemi til å forsterke angst, polarisering og mistillit.
Slik Bob og Gretchen Passantino og andre viste i magasinet Cornerstone på 1990-tallet, er det ingen nødvendig motsetning mellom misjon og kritisk tenkning om konspirasjonsteorier. Tvert imot kan det styrke kristnes troverdighet å vise at man forstår hva som fremmer konspiratorisk tenkning. Det er god bibelsk tradisjon å prøve – granske – alt og holde fast på det gode (1. Tess 5,21).
Dessverre finnes lite systematisk forskning på hvordan kristne begynner å tro på konspirasjoner, men mange års samtaler gir grunn til å peke på viktige drivkrefter.
Den første er utfordringen ved å stå på siden av storsamfunnet, i et utenforskap. Ens synspunkter latterliggjøres eller stigmatiseres. Man mistror «verdens ånd» og vil leve et våkent kristenliv. Jeg ønsker å rettferdiggjøre at jeg har rett, selv om få andre tror på det. Fristelsen til å gripe til teorier om konspirasjoner er stor.
Dette kan bli en ond sirkel. Jeg møter bare mer kritikk og dermed blir jeg enda sikrere på at verden og vitenskapen er styrt av ateister, kulturmarxister og en makt bak den synlige makten, en dyp stat.
Dette handler ikke bare om å være i mer eller mindre et marginalt miljø, men om hvor mange jeg møter i andre miljøer. Alle som står utenfor et bredt fellesskap, kan marginaliseres.
Den andre drivkraften er erfaringen med stadig å komme til kort i offentlig debatt, eller å se at andre kristne gjør det. Uten relevant fagbakgrunn eller trening i diskusjoner, fremstår man som mindre oppegående. Faren er da at man i stedet for å motiveres til å få mer kunnskap og trening, tenker at debatten er rigget. Jeg tror at media, forskere og politikere har en felles agenda mot kristne.
En tredje drivkraft er ønsket om å fremstå som relevant. Det er lang tradisjon for å ta utgangspunkt i noe aktuelt, fra umoral på NRK til jordskjelv i Nicaragua. Konspirasjonsteorier passer som hånd i hanske. «Ekte kristne» må være på vakt. Vi er eller vil bli forfulgte. Antikrist brukes som apologetikk.
Noen har et sterkt engasjement rundt endetiden. Det styrker troen å høre om oppfylte profetier. Men det kan også skape angst og avsporinger. I stedet for fokus på Bibelens ord om at vi trenger frelse og bør strebe mot det gode, spør vi hva som egentlig foregår når myndigheter og milliardærer møtes. De kan da ikke tenke på vårt beste!
For det femte henger noe sammen med nød for at familie og venner skal bli kristne. Når man ikke frem, eller tar venner og familie sterkere avstand, ser man etter forklaringer. Kan de være fanget av løgner med forgreninger høyt opp i samfunnet – eller dypt bak?
Noen søker også en posisjon som åndelig autoritet, som den som har sett lyset. Ønsker jeg å finne ut av en kaotisk tid, føles det godt å følge slike profiler på blogger, YouTube og Facebook.
En syvende drivkraft er ønsket om å formidle sunn skepsis. Det er viktig å tenke selv, enten det gjelder vaksiner eller vitenskap! Ofte viser det seg likevel ikke at påstander eller spørsmål er «tenkt selv», men hentet fra kilder som stadig sår mistillit eller sprer konspirasjonsteorier.
«Sunn skepsis» kan være ganske selektiv. Jeg har møtt flere som hevder at andre «tror blindt» på myndighetene, mens det viser seg at de selv tror mer eller mindre blindt på en YouTube-film eller en blogg. Man viser til såkalte memer på sosiale medier og til mistenkeliggjøring, fremfor relevant dokumentasjon, grundige undersøkelser og argumentasjon. Ser man en kritisk sjekkliste om vaksiner på et ark, sjekker man dem ikke kritisk.
Noe fremmes også av politisk frykt. Konspirasjonsteorier finnes også på den radikale venstresiden, men de fleste i kristne miljøer retter seg mot venstresiden. I et slikt perspektiv blir politiske initiativer stemplet som skjult marxisme eller forløpere til en ny verdensorden. Verdensbankens ønske om omstart etter pandemien, The Great Resett, et tett internasjonalt samarbeid for å redde miljøet og økonomien, fremstår da svært mistenkelig sett fra et slikt ståsted.
Det er selvsagt viktig å diskutere politikk, økonomi og ideologi. Men dess mer man tror på konspirasjoner, jo mindre mulighet og motivasjon har man for å delta i seriøs debatt om dem.
Norge er ikke USA eller Russland, men vi lever i samme verden. Noen kristne påvirkes av østeuropeiske miljøer, ikke minst i synet på barnevernet, men enda flere synes å kjenne seg igjen i det som kommer fra USA. Skepsis til føderale myndigheter i USA, påvirker skepsis til norske. Selv om Trump i Norge først og fremst har hatt støtte av ytre høyre og konspirasjonsmiljøer, uavhengig av religion, er en del kristne miljøer klart overrepresenterte.
En tiende årsak er behovet for å holde på interessen. Har jeg etablert meg som en som kan tolke tidens tegn og avdekke konspirasjoner, er det viktig å bekrefte tidligere teorier eller avdekke nye. Drivet etter å finne noe nytt, ellerfinne på noe nytt for ikke å miste publikum og posisjon, bidrar til ytterligere mistro og mistenkeliggjøring av offisielle forklaringer.
Hva kan vi så gjøre med dette?
Vi har alle behov for tilhørighet og livsmestring. Mange kjenner seg hjelpeløse i en kald og kaotisk verden – ikke minst under en pandemi. Behovet er stort for å finne en mening. I noen grupper er det viktig å få bekreftet at Bibelen taler til oss i dag – om de siste tider.
Dessverre virker dette oftere mot sin hensikt. I stedet for å styrke tilliten til kristne, øker det mistilliten. Nå er det selvsagt ikke offentlig anerkjennelse kristne bør strebe mest etter. Men motstand beviser likevel ikke at man er på rett kurs. Kritikk bør ikke avvises bare fordi den er negativ.
Jeg har ikke stor tro på å få mange til å slutte å tro på konspirasjoner. Vi er alle tilbøyelige til å tro det som bekrefter våre politiske eller religiøse standpunkter – og reagere negativt om noen kaller dem konspirasjonsteorier.
Derfor er det viktig å ransake oss selv. Er det noe i min overbevisning, eller i informasjonskildene jeg bruker, som senker terskelen for å tro på konspirasjoner? Avviser jeg offisielle fortellinger på ett område, er det lettere å gjøre det på andre. Det betyr ikke at den offisielle forklaringen må være rett, men det er et tegn på at jeg kan være på feil kurs. Avviser jeg at covid-19 er farligere enn influensa, eller at munnbind beskytter mot smitte, blir jeg fort mindre skeptisk til at det lages planer om en totalitær verdensstat.
Konspirasjonstro kan også forebygges ved god undervisning om dette i kristne forsamlinger. Skal jeg motvirke konspirasjonsteorier, hjelper det å forstå hva som ligger bak av mistillit, memer, psykologi, motivasjon og/eller verdensbilde.
Ikke minst bør forkynnere vurdere om det er noe i stil eller innhold som kan skape grobunn for konspirasjonstro. Kan jeg forkynne på måter som i stedet motvirker dette?
Gode samtaler er viktige, også om effekter av utenforskap. Opplever man å bli fortiet, karikert eller angrepet for meninger om alt fra Israel til Pride, er det lett å unnskylde seg med en konspirasjon knyttet til åndskamp.
Kristne fra land med lav tillit til myndigheter har vanskelig for å tenke annerledes når de kommer til Norge. Stor mistenksomhet motvirkes best ved å bygge tillit, både fra offentlig hold og menigheter. Dette er krevende, tar tid og må ikke undervurderes.
Det kan også hjelpe å se på historien. Sovjet, strekkoder og «År 2000» var sentrale temaer i konspirasjonsteorier for noen tiår siden, men er det forståelig nok ikke like mye i dag. Det betyr ikke at vi bør undervurdere trusler mot fred, personvern eller teknologi vi er avhengige av, men at vi bør hjelpe hverandre til å ta et steg til siden.
Det finnes dessverre ingen garantert oppskrift. Men skal vi motvirke konspirasjonstro blant kristne, må vi bruke tid på å forstå og snakke ærlig sammen om motivasjoner og mentalitet som skaper en slik tro.
Først publisert i Dagen.
