Kampen for sannhet – en kamp for livet

Usannhet bekjempes best med en lidenskap for sannhet. Det kan redde liv og bedre menneskers situasjon, men da må vi få tilbake selvtilliten på at vi kan si noe om den.
11. Mars 2021
Daniel Joachim Kleiven er kommunikasjonsleder i Laget (NKSS). Han er masterstudent i filosofi og tidligere rådgiver i Skaperkraft.
Daniel Joachim Kleiven er kommunikasjonsleder i Laget (NKSS). Han er masterstudent i filosofi og tidligere rådgiver i Skaperkraft. Photo credit: NKSS

Med fremveksten av ord som «falske nyheter», har konseptet om sannhet igjen fått økt oppmerksomhet i offentligheten. Men hva er dette merkelige begrepet, som mennesker har stilt spørsmål om til alle tider? Hva er sannheten om … sannhet?

Det rare med sannhet, er at de fleste, i hvert fall dem som er barn av vår vestlige kultur, allerede har en fornemmelse om at sannhet har en unik egenverdi. Sannhet er noe som er tett sammenvevd med selve meningen med livet. Det er noe vi burde etterstrebe for dets egen skyld. Det er ikke bare et middel for å oppnå noe annet, verken politiske eller økonomiske mål, selv ikke med de edleste hensiktene.

De fleste forstår godt hva vi mener med den og den sannheten i det daglige, som hvilken plante som er giftig å spise; hvilke dyr på savannen vi bør holde oss unna; eller at Paris er hovedstaden i Frankrike; uten å trenge en utfyllende forklaring om hva sannhet er i seg selv.

Noen vil kanskje foreslå at så lenge vi forstår de konkrete situasjonene, er det unødvendig å bruke tid på å filosofere over dette som et abstrakt begrep. Men det er likevel viktig, blant annet fordi vi trenger felles og overførbare måter å skjelne mellom sant og usant.

Mye henger også sammen med virkelighetsforståelse, med hvordan vi kan avdekke hvilke verdensbilder som ikke er interessert i sannhet som sådan. For ikke alle filosofier eller alle fremmede religioner deler vår hengivenhet til sannhet.

Tenker du eksempelvis at menneskets primære formål er overlevelse og reproduksjon, er sannhet i beste fall et middel, men aldri et mål. For andre, som hedonister, hvor hele tilværelsen måles i velbehag og smerte, kan ikke sannhet ha prioritet.

 

Sannhet som korrespondanse

Skal vi finne ut mer om sannhet er en god start å følge Aristoteles og Aquinas i at sannhet er et samsvar mellom tanke og virkelighet. Det er en idé som i det minste intuitivt vil virke sannsynlig for de fleste, og som ikke forplikter oss til et stort teoretisk rammeverk.

«Det sanne er det som er», sa Augustin. På dette tidspunktet kan vi innføre en viktig distinksjon. For hva mener vi med sannhet, om ikke det er vår evne til å forstå det værende? Sannhet har altså å gjøre med det gode klassiske ordet væren.

Om væren er virkeligheten i seg selv, er sannhet virkeligheten i relasjon til tanken som forstår den. Alle ting vi forstår som sanne, er sanne i den grad de er – de eksisterer - og er usanne i den grad de ikke er. Som Aristoteles skriver i Metafysikken: «Sier jeg om noe som er at det er, og om noe som ikke er at det ikke er, da taler jeg sant. Men sier jeg om noe som ikke er at det er. eller om noe som er at det ikke er, da taler jeg usant».

 

Tidsåndens gryende skepsis

Likevel vil mange i vår tid være skeptiske til at sannhet kan kjennes, og mange omfavner ideer, gjerne tett knyttet til postmodernisme, som at filosofiens mål er sosial forandring, ikke sannhet. Andre vegrer seg for mennesker som hevder å ha forstått store sannheter. Vi lever etter ideologienes store århundre, hvor sterke menns omfattende teorier om samfunnet og tilværelsen, har resultert i brutale blodbad uten historisk sidestykke.

De siste århundrers utvikling i filosofihistorien har vært med på å styrke denne tvilen. Descartes tankeeksperiment ansporet det hele, da han endte med å så tvil om mennesket virkelig kan kjenne det mest grunnleggende: Nemlig verden omkring seg.

Så kanskje vi derfor ikke kan vite hvordan virkeligheten er i seg selv, siden alt vi vet, er hvordan den fremstår for oss. Denne ideen ble plukket opp av filosofen Immanuel Kant, som innførte begrepsparet das ding an sich (tingen for seg selv) og das ding für mich (tingen for meg). For ham var det et uovervinnelig gap mellom disse to, som derfor sådde en tvil som førte til en grunnleggende skepsis. Det kommer vi tilbake til.

 

Problemet med usannhet

Men hvis usannhet bare var ren ikke-eksistens, hadde verden vært mye enklere. Da ville det vært langt enklere å skjelne mellom sannhet og usannhet.

For usannhet er ofte tett på sannhet, fordi den gjerne er parasittisk på det som eksisterer. Påstanden om at verdenslederne er forkledde reptiler, at vaksiner er laget for at eliten skal reprogrammere befolkningens arvestoff, eller at den franske hovedstaden bærer navnet Nice, ville ikke gitt mening uten at vi allerede hadde erfaring med verdensledere, mennesker med skitne intensjoner - eller hovedsteder. Men ingenting kan være usant og samtidig eksistere.

Usannhet som legger seg til tett opp til sannheten, men fordreier den på avgjørende punkter, kan være den mest farlige og skadelige, nettopp fordi den vil ha evnen til å overbevise.

Usannheten kan være uskyldig, som hvis jeg tror at Frank Lampard fortsatt er trener i Chelsea, fordi jeg ikke har fått med meg at han fikk sparken i vinter. Men på sitt verste kan den være dypt skadelig, uavhengig av om det er staten som sponser propaganda for å legitimere dårlig behandling av en folkegruppe, eller når privatpersoner blir forledet av enkelte konspirasjonsteorier, som svekker tillit og viktig medisinsk behandling.

Tillit er det som bygger mellommenneskelige relasjoner, og tillit forutsetter nettopp en forventning om at den andre vil kommunisere sant og handle etter gode hensikter som er forståelige for oss. Vi trenger tillit for å skape gode samfunn, med tilhørende fungerende institusjoner. For å overbevise befolkningen om å forandre levestilen sin drastisk over et helt år for å bekjempe en pandemi, trenger vi tillit til at myndighetene er ærlige med oss, og at de mener det når de forteller at de forsøker å handle til vårt beste.

Da kan vi akseptere at myndighetene ikke alltid har funnet optimale løsninger. For vi kan godta at mennesker gjør sitt beste og tråkker feil. Det er høyst menneskelig. Men vi tolererer ikke at noen bevisst fører oss bak lyset. Det finnes knapt noe mer sårende enn å oppdage at mennesker har løyet for deg. Det har potensial til å bryte ned samfunn, ødelegge familiebånd og utslette langvarige vennskap.

 

Et nødvendig konsept

Det er mye man kan si, utdype og presisere om konseptet sannhet, men det kan nok aldri eksistere noen konsistent måte å avvise det på. I relativismens tid, har mange et ubehag med det de kaller for «absolutte sannheter». Problemet er bare at ordet «absolutte» ikke tilfører stort.

For Vestens svekkede tillit til at vi har lært noen sentrale sannheter, kan bli et stort problem i fremtiden. Det som startet som en sunn, kritisk selvrefleksjon over vår egen historie, virker til å ha nådd motsatt grøft. I stedet for en konstruktiv kritikk, kan den bli selvødeleggende, overdreven og skjev. Finnes det ingen sannhet om rett eller galt, kan vi ikke kritisere verken oss selv eller andre.

Og når eksempelvis Kina og India seiler opp som stormakter, trenger vi en basis som tillater oss å gjøre aktiv motstand mot sensur og grove overgrep mot religiøse minoriteter, eller mot et kastesystem som aktivt rangerer mennesker. Vi må si fra enten vi møter noen som frykter sannhet eller bygger på usannheter om menneskeverd.

Hvordan kan vi overbevise noen om at de bør respektere likeverd og grunnleggende menneskerettigheter, dersom ikke vi kan vise til at det er noe ved disse som gjør dem sanne, at de er reflektert i væren selv? Da blir det bare en meningsløs debatt mellom subjektive meninger som ikke har noen interesse for den andre, utover personlige preferanser.

 

Sannhetens moderne fiender

Denne forståelsen av sannhet som korrespondanse nevnt ovenfor, har tradisjonelt hatt to store fiender. Dette er (1) skeptisisme - troen på at sannhet ikke kan kjennes - og (2) subjektivisme – troen på at objektiv sannhet ikke kan kjennes. Begge teoriene er høyst problematiske. Førstnevnte fordi kommunikasjon er mulig, sistnevnte fordi kommunikasjon mellom mennesker er mulig.

Det er umulig å tenke eller kommunisere, uten å forutsette at ordene våre henviser til virkelige størrelser. Hvis ikke, blir setninger som «Protoner er bygd opp av kvarker» eller «Det er galt å hevde at mennesker med annen hudfarge har lavere verdi», like meningsløse som «Xsbwpsf asz?%k».

Descartes og Kant tok ganske sikkert feil, hvor det moderne skeptiske prosjektet hviler på en ulovlig manøver. For selv de intellektuelle ressursene Descartes hentet for å gjennomføre sitt berømte tvileeksperiment, måtte han hente fra sine sanseinntrykk og erfaringer med væren. Kant måtte forutsette at han kunne vite noe om das ding an sich, for å kunne skrive bøker som skulle overbevise oss om virkelighetens tilstand.

Hvis man ikke kan ytre en skeptisk posisjon, uten å motsi seg selv, burde vi heller ikke ta den på alvor. Samtidig burde vi være ydmyke nok til å innse at vi tidligere har tatt feil mange ganger, og at vi alltid burde være nysgjerrige på ny innsikt som kan få oss til å endre våre oppfatninger.

Men vi må gjenoppdage en tillit til at sannheten er, og at den er tilgjengelig for oss. Det er menneskeliv som står på spill.

 

Daniel Joachim Kleiven er kommunikasjonsleder i Laget (NKSS) og har tidligere vært rådgiver i Skaperkraft. Han er siviløkonom og tar nå en mastergrad i filosofil. Han er også en av initiativtakertakerne og arrangør av Filosofiuka. Daniel Joachim har også en egen nettside hvor han publiserer artikler og foredrag

Denne artikkelen er en del av Skaperkrafts prosjekt Sannhet 2.0. Du kan lese mer om sannhetsprosjektet her

Del


Powered by Cornerstone