Olav den hellige - Når menneskesynet styrer historiefortellingen

Kanskje krever det en middelalderhelgen for at vi skal forstå hvem vi er. Denne artikkelen av Eirik A. Steenhoff er andre artikkel i Artikkelserie 2019 i JUBTI-prosjektet.
29. Juli 2019
Olav Haraldsson møter gårdsfolket på gården Sul i Spelet på Stiklestad. Forestilling 28. juli 2019. Foto: Øyvind Håbrekke
Olav Haraldsson møter gårdsfolket på gården Sul i Spelet på Stiklestad. Forestilling 28. juli 2019. Foto: Øyvind Håbrekke

Eirik A. Steenhoff, Master i teologi, MF. Masterstudent, John Paul II Institute, Catholic University of America, Washington, D.C.

 

Få skikkelser i norsk historie evner å engasjere oss i samme grad som Olav den hellige. Men det er høyst uklart hva han har å si oss.

 

Det er bare elleve år til tusenårsjubileet for Olav Haraldssons død på Stiklestad den 29. juli 1030. Men hva er det vi dermed kommer til å markere: Er det hans betydning for vår politiske utvikling gjennom implementeringen av kristne lover? Er det rikssamlingen, og hvordan Norge gikk fra å være et land med mange høvdinger og småpotentater til å samles under én hersker? Eller har Olav den helliges betydning først og fremst med det faktum at han var hellig å gjøre? Det var jo som hellig forbeder hos Gud at nordmenn æret ham gjennom 500 år, like fra hans død til reformasjonens innføring i 1536/37.

 

Hva har de siste 500 årene gitt oss? Den utbredte oppfatning anno 2019 er, om vi skal tro avisoverskriftene, at Olav ikke var noen helgen, men en røver og en voldsmann. Selv om olsok markeres hvert år gjennom festivaler, spel og kirkelige ritualer over hele landet, ledsages feiringen av en besk kritikk av helgenkongen. Kritikken kommer i en vulgær og en mer akademisk forfinet form. Hver høysommer kan vi lese om hvordan Olav Haraldsson var––noe anakronistisk––en “tyrann” og “massemorder” som ikke skydde noen midler for å oppnå makt. At han ble helgenkåret er bare et uttrykk for kirkelig manipulasjon.

 

Moderne historikere har ikke sett noe mildere på Olav den hellige. Den skotske forfatteren Samuel Laing (1780–1868), som besøkte Norge under flere opphold i 1830-årene og senere oversatte Snorres Heimskringla, kommenterer i sine reiseskildringer at Olav den hellige “later til å være den mest blodtørstige tyrannen som noensinne er blitt helgenkåret.” Norske historikere på 1800- og 1900-tallet delte, med noen svært få unntak, Laings skeptiske grunnsyn, og vel også hans nedarvede antikatolisisme. Den norske historikeren Edvard Bull (1881–1932) slo fast at den kirkelige dyrkelsen av Olav den hellige var “tom form”: “aldri har de nordmenn for hvem Olav var den hellige konge, følt ham slik som bergprekenen krever.”

Olav den hellige - Når menneskesynet styrer historiefortellingen

Nye bøker har til hensikt å avdekke den historiske Olav bak kirkens mytedannelse. Den siste boken i den lange rekken av slike Olavsbiografier er Tore Skeies Hvitekrist (2018), en imponerende og levende skildring av Olav Haraldssons karriere som viking, leiesoldat og konge. Boken er i hovedsak basert på Snorres Olavssaga (ca. 1225), den mest detaljerte kilde til Olavs liv vi finner. Hvitekrist avsluttes, betegnende nok, like før slaget ved Stiklestad finner sted. Avsnittene hos Snorre som beskriver hans kristne dyder og gjerninger mens han fortsatt var i live, er ikke tatt med. Dette kan begrunnes ut fra kildekritiske hensyn. Men fortellingen om Olav Haraldsson kan ikke forstås uten hans ettermæle; hans helgenstatus kan ikke skilles fra den etterfølgende historieskrivningen om ham. Også Snorre forutsetter at Olav er “den hellige,” og fortellingene om mirakler rundt gravstedet hans, er også overlevert i sagatradisjonen.

 

Det finnes, noe forenklet, to hovedkilder til Olavs liv: de latinske kildene og de norrøne kildene. De latinske kildene var forfattet av kirkelige embedsmenn. Særlig viktig var Passio Olavi, og de liturgiske tekstene basert på den, som ble til i siste halvdel av 1100-tallet, i det unge erkebispedømmet Nidaros (etablert 1153). På den annen side har vi den norrøne kvad- og sagatradisjonen. Men det er vanskelig å skille skarpt mellom hagiografiske (helgenskildringer) og historiske tekster i middelalderen. Begge deler var ment å være historisk etterrettelige, samt å ha en didaktisk eller oppbyggelig funksjon. Det er ikke slik at skalden Snorre var ordentlig historiker, mens munken som skrev for erkebispesetet bedrev bevisst forfalskning for å sette Olav og kirken i et godt lys. Tvert imot var Snorre meget fantasifull. Og de kirkelige forfatterne hentet på sin side inn opplysninger fra andre kilder etter hvert som de ble kjent, som beskrivelsen av Olavs dåp i Rouen fra Vilhelm av Jumièges’ krønike.

 

Skeie skriver at kirkens fortellinger om Olav “hadde til hensikt å virke religiøst inspirerende. De skulle fortelle om undrene som den hellige kongen, gjennomstrålt av Guds kraft, hadde utført.” Mens Snorre “var mer interessert i Olavs karriere på jorden enn i himmelen.” Det er en viss sannhet i begge deler. Og det er ingen tvil om at Snorres Olavssaga engasjerer oss moderne lesere mer, i kraft av å være formfullendt som litteratur, og således utgjør et glimrende utgangspunkt for en spennende gjenfortelling à la Skeies.

 

Jakten på den egentlige, historiske Olav har den rette motivasjon. Men dersom den jakten er tuftet på en a priori avvisning av alle forsøk på å tolke ham ut fra en kristen forståelseshorisont, ender vi likevel opp med et lite troverdig og uhistorisk Olavsbilde.

 

Om Olav Haraldsson bare var en blodtørstig vikingkonge, eller en simpel parveny, hvordan kunne så mange mennesker slutte opp om hans hellighet og hans kult? All verdens kirkelige triks kunne ikke ha fått alle Olavs fiender, og et helt folk, til å gå fem på, bare ett år etter Stiklestad––Olav ble helgenkåret av sin hirdbiskop Grimkjell den 3. august 1031. Bare propagandamaskineriet til en moderne stat kunne ha frembragt en slik endring.

 

Likevel er det noe mer på spill her. Noe som er mer grunnleggende enn omsorg for historiefaglig etterrettelighet. Nemlig en antropologisk dimensjon. Den manglende forståelsen for helgenkulten har med vårt eget menneskesyn å gjøre, og den unektelig enorme endring som har funnet sted i vår kultur i løpet av de siste tusen årene. Det skandaløse for oss er ikke at Olav den hellige var en viking, men at han var en helgen. Hans helgenkult, og i grunnen hele vår middelalderfortid, står i vår etterkristne mentalitet i fare for å fremstå som et kuriøst kapittel i norsk historie.

 

Det finnes dypest sett to måter å tolke fortidens mennesker på. Den ene er representert ved den materialistiske historikeren Edvard Bull. Han avviste som nevnt den norske Olavskulten som “tom form,” og han avfeide kristendommens innflytelse på samme vis: “Nordmennene bekjente sikkerlig mere med munnen enn med hjertet.” Norge var egentlig aldri ordentlig kristent. Det kan virke paradoksalt at man innenfor den materialistiske historikertradisjonen kan foreta slike analyser av våre fjerne forfedres sjeleliv, men det er nettopp et resultat av det marxistiske syn at mennesket ikke er drevet av sjelelige, men materielle behov. En bekjennelse til en religion er i et slikt perspektiv nærmest dømt til å være nominell og nokså kunstig. Et slikt historiesyn har dramatiske implikasjoner for hva et menneske er.

 

Den andre måten å tolke historien på finner vi hos Sigrid Undset (1882–1949), som skrev at “sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskenes tro forandres, og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.” Undsets historieforståelse vedgår at mennesker endrer oppfatninger om mange ting––men at det er en permanent kjerne i mennesket som ikke endrer seg. Våre ideer og livsvilkår endrer seg, men de grunnleggende lengslene forblir de samme. I kristendommen betegner hjertet menneskets moralske og åndelige kjerne. Det er den menneskelige personens transcendente kjerne.

 

Hvilket perspektiv skal vi så anlegge på Olav den hellige og hans kult: Bulls materialistiske eller Undsets personalistiske (kristne) perspektiv? Først må vi spørre oss selv: Har mennesket noen transcendent kjerne i det hele tatt, eller er det ren biologi, satt sammen av upersonlige og vilkårlige naturprosesser? Hvis vi faktisk har et hjerte, vil det også være en forbindelse mellom oss på tvers av generasjonene fordi vi deltar i en felles menneskehet, og en forbindelse mellom oss og den Gud som har skapt oss. Bare med en slik tolkningsnøkkel kan fortidens mennesker gjøres forståelige for oss. De kan til og med være oss til oppbyggelse og inspirasjon.

 

Deretter må vi forholde oss til en annen og høyst konkret problemstilling: Enten er den kristne åpenbaring som Olav forkynte gjennom sitt liv og sin død, og som våre forfedre bekjente troen på, sann eller usann. Enten er vår historie tuftet på sannhet eller usannhet.

 

I en etterkristen kultur står ikke valget simpelthen mellom å bekjenne troen og å ikke bekjenne den, eller mellom å gjeninnføre den kristne monokulturen eller ikke. Et slikt valg er i vår kontekst helt illusorisk. Valget står mellom å vite hva vi avviser, og å ikke vite det. Det dreier seg om tilegne en kunnskap om hvilken Gud våre forfedre trodde på og som Olav den hellige døde for, og hvilken kirke de tilhørte. En slik kunnskap synes vi sørgelig lite interessert i å tilegne oss. Men om vi gjør det––om vi går til kildene og forsøker å lære om vår egen kristne fortid med det rette perspektiv, vil vi oppdage at vi kan lære noe, og at vi til og med kan gjenkjenne oss selv underveis. Det fører oss også til et behov for en dypere avklaring. Dersom vi forutsetter at menneskenes hjerter forblir de samme, må vi spørre oss selv om i hvilken grad våre forfedres kristendom er i stand til å besvare menneskets universelle lengsler. Var det noen dypere eksistensielle grunner—som altså går langt utover forklaringer ut fra kirkelig maktpolitikk og dominans—til at kristendommen fikk fotfeste i dette landet for tusen år siden, og er disse grunnene fortsatt av betydning for oss?

 

Vår moderne gjenfortelling om Olav Haraldsson slutter kanskje på Stiklestad. For middelalderens kristne er det der den begynte––i kirkens kalender er den 29. juli notert som hans dies natalicium, hans (himmelske) fødselsdag. Etter verdslig målestokk var Olav en taper, og det er han saktens fremdeles. Han tapte slaget ved Stiklestad. Men den kristne målestokk er motsatt: i nederlaget vant han seier. Det var slik hans liv og død ble tolket hele middelalderen gjennom. 

 

Vi har endret på målestokken igjen. Vi forstår ikke lenger hvem Olav den hellige var, ei heller dem som dyrket ham. Derfor må vi fortsatt begynne med Stiklestad.

 

Denne artikkelen er den andre i Artikkelserie 2019 i Skaperkrafts JUBTI-prosjekt. Her inviterer vi inn eksterne skribenter som bidrar med sine egne synspunkter og refleksjoner. Du kan lese alle artiklene og mer om JUBTI-prosjektet her.

Del
Mer fra samme forfatter
Powered by Cornerstone