Andrea Voll Voldum (22) anmeldte gjengvoldtekt, men gjerningsmennene slapp fri i retten. June Holm (26) måtte fire runder i retten før mannen som voldtok henne ble dømt. Før helgen meldte VG at de sammen etablerer stiftelsen “Vi tror deg”. Til VG sier at de at gjennom stiftelsen ønsker å knytte seg til et team av politi, advokater og psykologer som kan bistå personer som er blitt utsatt for overgrep.
Voldum og Holm har ikke bare egne historier som grunnlag for å etablere stiftelsen. De representerer svært mange. Grusomt mange.
Noen tall som undersøkelsen til NKVTS i 2014 viste at hele 9.4 % av norske kvinner sier de har blitt voldtatt. Ifølge Amnesty blir mellom 8.000 og 16.000 kvinner utsatt for voldtekt eller forsøk på voldtekt i Norge hvert eneste år. Bare en tiendedel av voldtektene blir anmeldt. Og i følge Riksadvokaten henlegger politiet mer enn åtte av ti voldtektsanmeldelser, mens hver tredje voldtektssak ender med frifinnelse i retten(Kilde: Amnesty).
Stadig flere oppsøker hjelp etter voldtekt. 175 kvinner og menn oppsøkte voldtektsmottaket i Bergen i fjor, de er 14 prosent flere enn året før. Også Oslo hadde rekordtall, de hadde 18 % økning. Overgrepsmottaket på legevakten i Oslo hjalp 520 pasienter i 2016(Alle tall fra VG).
I tillegg til at det er svært alvorlig når mennesker utsatt for grov kriminalitet ikke blir trodd, er det også farlig og trist når det blir straffefrihet for en såpass alvorlig kriminalitet. Og da bør man spørre seg hva dette fører til? Påvirkes våre holdninger, for eksempel ved at noen tenker dette ikke er så alvorlig?
Tallene er høye for Norge. Men de er verre i mange andre land. I enkelte land blir mer enn halvparten av landets kvinner utsatt for voldtekt og seksuelle overgrep. Som i Etiopia hvor 6 av 10 kvinner opplever denne grove kriminaliteten. Andre studier, som en litt eldre FN studie fra Sri Lanka viser hvordan voldtekter er en del av mannskulturen. I utvalget til denne studien, hadde hele 14,5 % begått voldtekt på et eller annet tidspunkt i livet.
Kampen mot voldtekter må tas både hjemme og ute. Det er opplagt at dette også må påvirke det norske bistandsarbeidet i fattige land. Samtidig er ikke tallene hjemme noe å skryte av, og nå må vi rydde i egen bakgård. Det er ikke til å leve med.
Det mangler ikke vilje, men det mangler gjennomføringskraft. Alle er vi enig i at dette ikke er akseptabelt, og det har vi jo vært lenge. Det må skje mer hos påtalemyndigheten, vi må arbeide med holdninger, helsetjenesten må styrkes og lovverket bør strammes opp og følge prinsippet om aktivt samtykke.
Sakene kan ofte være vanskelige, vi vil aldri komme dit at alle blir dømt, det er nok av gråsoner og manglende bevis. Samtidig må vi ikke gjøre kompleksiteten til en unnskyldning for å ikke gjøre det vi kan. Det er såpass alvorlig at vi ikke kan gjemme oss bak at det er ressurskrevende. Tenk om man sa det om andre former for kriminalitet.
Noen ganger sporer voldtektsdebatten av og blir en diskusjon om innvandring. Men det at voldtekter handler om innvandrere, er en seiglivet myte. Eller som Aftenposten skrev i 2015: “Skal man tro politiets statistikk er en typisk voldtektsmistenkt; norsk mann, ruspåvirket og han voldtok på fest.”
En annen interessant lærdom fra tallene til Kripos er at det kun er i 36 % av sakene at den fornærmede ikke kjenner gjerningspersonen fra før — det vanlige er altså at offer og gjerningsperson kjenner hverandre.
Dette skjer så ofte at ingen av oss kan si at det ikke angår oss. Enten er vi der, eller så er vi berøring med noen som er der. Det er ikke nok å si at voldtekt er ugreit. Vi må adressere gråsonene. Det er der den viktigste kampen står.
Jeg heier på Voldum og Holm. Det er mange der ute som trenger å høre at “Vi tror deg”. Og hvis du selv er blant dem som trenger å bli trodd, våg å søk hjelp. Alt for mange bærer hemmeligheten alene. Jeg tror deg.
