Eller kanskje er det ikke bare lydighet, men tillit til de som kommer med anbefalinger.
Solberg-regjeringen gav tydelig uttrykk for at de valgte anbefalinger der andre land valgte påbud, fordi denne tilliten går begge veier. Når jeg har lest om svært inngripende tiltak og påfølgende reaksjoner i andre land har jeg mange ganger prist meg lykkelig for at jeg bor i Norge.
Denne uken kom det nye nasjonale smitteverntiltak for å unngå overbelastning av helse- og omsorgstjenestene, og for å beskytte kritiske samfunnsfunksjoner. Selv om reaksjonene på tidligere restriksjoner også har vært blandet, har man vært enige i grunnpremissene, og svelget unna de økonomiske og sosiale konsekvensene.
Hensynet til risikogruppene og et overbelastet helsevesen har veid tyngst blant folk flest. Tonen etter de siste ukenes restriksjoner, og spesielt denne ukens, er en annen. Mange i risikogruppen får i disse dager tredje dose, og helsevesenet har ropt varsko om overbelastning siden før korona startet.
Skal manglende utbygging av intensivkapasitet være godt nok grunnlag for inngripende tiltak? Spørsmålet stilles nå av både kommentatorer, jurister, medisinsk personell. Til og med de mest lydige av oss, som har nesten en naivt stor tro på landets ledere, kjenner at det er noe som skurrer.
Tilliten vi har mellom befolkning og myndigheter i Norge er noe av det mest dyrebare samfunnet vårt har. Den må voktes vel, kanskje spesielt i langvarige unntakstider, hvor myndighetene med ekspressfart kan innføre begrensende tiltak for befolkningen på varierende beslutningsgrunnlag.
