Lurer du på noe om vitenskap og teknologi? Ring en prest!

For tohundre år siden spredde få mer teknologi og vitenskap enn kirken.

Noen forteller at tro og vitenskap er rake motsetninger, ikke rart at kirken har bekjempet forskning i to tusen år. Ærlige forskere er ateister. Relevans 8 – samfunnsfag for ungdomstrinnet (Gyldendal 2020) kan dermed hevde at mens kirken i opplysningstiden bare henviste til Bibelens forklaringer, viste vitenskapsfolk «at naturen ikke er styrt av Gud, men av naturlover».

Mens noen kristne forteller at kristne bør studere mikrobiologi. Siden den har så mye spor av informasjon, bør ærlige forskere tro på en designer.

Selv har jeg en enda mer original oppfatning: Ærlige forskere kan være uenige begge deler, selv om jeg støtter at kristne bør studere biologi. Det er en myte at kirken har bekjempet vitenskap. I Norge ser vi det ikke minst ved to visjonære biskoper og en prest som gikk Reodor Felgen en høy gang.

Mens universiteter og næringsliv i dag står for mye av forskningen, førte for to hundre år siden såkalte vitenskapelige selskaper an. I Norge kjempet spesielt én ildsjel for å stifte et slikt. Slik han skrev i et brev i 1758 skulle det belyse alt fra historie til språk og økonomi. Ikke for å tjene rike og mektige, men for å fremme alles beste. Folket måtte lære vitenskap!

Brevskriveren var ingen ateist, men Johan Ernst Gunnerus (1718–73) i året han ble biskop. Det er et «hyrdebrev» der hans prester oppfordres til å skrive vitenskapelige tekster.

I stedet for å frykte kunnskap, påla biskopen prestene å finne ny kunnskap. Og den handlet ikke bare om biologi eller Guds «øjemerke» i naturen. Gunnerus ga selv ut 40 vitenskapelige bidrag, fra mineralstudier til økonomi. Ikke minst er hans avvisning av sjøormen en oppvisning i kritisk tenkning.

Gunnerus fulgte opptråkkede spor. Ett av disse tilhørte Erik Pontoppidan (1698-1764) kjent fra Pontoppidans forklaring eller mer presis Sannhet til gudfryktighet, brukt i norsk skole i nesten to hundre år. Han forventet at teologistudentene lærte seg «fysiske Videnskaber».

Som biskop i Bergen opprettet han en lærerskole som underviste i moralfilosofi, fysikk, matematikk, litteraturhistorie og språk, ved siden av kristendom. Kanskje er hans viktigste verk beskrivelsen av Norges naturlige historie med oversikt over naturressurser og deres nytte for næringslivet.

Pontoppidan var først ute i Norge på en rekke områder, fra geolog og ornitolog til nasjonaløkonom. Han gikk til og med Økokrim en høy gang da han fant store underslag i offentlige regnskaper, spesielt ved Manufakturhuset og De sjøfarendes fattighus.

Få har betydd mer for etableringen av moderne vitenskap og næringsliv i Norge enn Gunnerus og Pontoppidan. Kirkens arbeid for opplysning var så selvsagt at det kom inn i Grunnloven. I 1821 ble det vedtatt at deler av prestegårdsgodset skulle selges og inntektene plasseres i Opplysningsvesenets fond. To hundre år senere går avkastningen fortsatt «til geistlighetens beste og til opplysningens fremme» (Grunnloven § 116).

Også flere prester kjempet for fremskritt og stilte opp langt utenfor embedets krav. Blant mange skiller likevel Abraham Pihl (1756-1821) seg ut, sogneprest i Vang på Hedmarken. Han bygde musikkintrumenter, gjorde meteorologiske observasjoner, slipte linser og laget teleskoper. Før han var 30 ble han Danmark-Norges astronomiske observatør i Norge. Et av hans pendelur står på Astrofysisk institutt ved Universitetet i Oslo.

Fingerferdigheten viste seg i alt fra termometre til kikkerter, og nøyaktige klokker – kronometre. Pihl var en av grunnleggerne av urmakerfaget i Norge. Han bygde teglverk, møllebruk og spinneri. Det var ham Norges Vel gikk til for å lage en maskin til å utvinne olje fra valmuefrø. Pihl økte kornavlingene i distriktet vesentlig ved å satse også på vinterhvete. Hagen hans var full av eksotiske vekster.

Da lynet ødela Vang kirke i 1804, tegnet han like godt en ny som i dag kalles Hedmarkskatedralen. Ikke minst imponerer taket på 540 kvadatmeter, så solid at det kan bære mange ganger sin egen tyngde.

Pihl spente så bredt at det er vanskelig å se hva han ikke behersket. Bortsett fra én ting – å få tid til å være prest, slik det går frem av en litt ironisk hyllest i dagboken til Bergensbiskopen Claus Pavels:

«Han var Geometer, Mechaniker, Optiker, Astronom til temmelig Grad af Fuldkommenhed. Han dreiede, malte, gjorde Smede- og Snedkerarbeide, var Uhrmager, Glaspuster, Medikus, Desillateur, kort alt hvad nævnes kan – undtagen Philosoph og Theolog».

Som haugianerne var han opptatt av folks velferd. Hauge besøkte Pihl gjentatte ganger. De satte pris på hverandre. Kappelanen var imidlertid mindre nådig og anmeldte Hauge da han i 1799 talte til menigheten på kirkebakken.

Selv om ikke alle ansatte var like forbilledlige, nøt kirken i første halvdel av 1800-tallet stor tillit. Få spredde mer opplysning og ny teknologi. Prester var naturlige ledere i offentlige råd og utvalg. Kirken befant seg i spissen av det moderne Norge.

Hvis det var noe mange forbandt med prester, var det praktisk hjelp, innovasjon og vitenskap.

Vi er nok ikke helt der lenger. Lurer du på noe i vitenskap og teknologi, ringer du ikke en prest. I dag drives vitenskap og teknologiutvikling av profesjonelle, ikke av ivrige prester på fritiden.

Men kirken har ved biskoper og prester bidratt på avgjørende måter til vitenskap og opplysning. Ikke ved å avvise lover i naturen, men ved å fremme tanken om en lovgiver bak naturen.

Personbilde av Bjørn Are Davidsen

Bjørn Are Davidsen

Bjørn Are Davidsen er rådgiver i Skaperkraft. Han er utdannet sivilingeniør og arbeidet i mange år med innovasjon i Telenor. Davidsen har skrevet en rekke artikler, notater og bøker og …

Anbefalte artikler

Kristenretten tegnet ingen rett linje til demokratiet, men ga oss verdier og vaner som er blitt selvfølgelige, som former våre reflekser, sitter i blodet. Vi tror de er allmenne og
Av Bjørn Are Davidsen
Publisert 22. mai 2024
Daniel Joachim Kleiven ser mye positivt med AI, men ser også grunn til bekymring. Ikke av AI i seg selv, men menneskene som bruker det med onde hensikter.
Av Daniel Joachim H. Kleiven
Publisert 19. februar 2024
Del innhold