«Dette har vært de to verste årene i mitt liv», utbrøt min åtte år gamle sønn her om dagen, og fortsatte, «først var det en pandemi og nå er det krig!» Mange av oss kjenner oss igjen. For selv om vi holdt oss relativt friske under pandemien og ikke blir direkte rammet av krigen, blir vi likevel preget av skyene i verdenshorisonten. Angst, medlidenhet, frustrasjon og tristhet feier sjelen inn i et mørke – samtidig som vårsola har strålt fra klarblå himmel disse merkelige vinterukene.
Et lyspunkt er at omverdenen har forent seg nesten enstemmig i å fordømme Russland og støtte Ukraina. De økonomiske sanksjonene koster også for landene som innfører dem, men det har ikke vært noen tvil på det punktet. Sanksjonene er et hardt slag for Russlands økonomi, og hvis de bidrar til å presse Putin inn i fredssamtaler og våpenhvile, vil det – midt i det hele – være et skritt fremover i ikke-voldelige metoder. For det ville vise at en forent verden kan tvinge autokrater til å legge ned våpnene uten å skyte et eneste skudd selv.
Dette perspektivet forsvinner lett i fokuset på militæret som preget de første ukene av krigen. Vi har snakket om ukrainernes heroiske motstand, mislykkede russiske troppebevegelser og europeisk militærstøtte. Krig er forferdelig, men har en evne til å fange fantasien til publikum – spesielt mange menn – på en skremmende måte. Vi maler fargerike bilder av heroiske anstrengelser mot mørkets krefter, men disse bildene skjuler krigens grå og brutale hverdagsliv. For i den virkelige krigen, i skyttergravene langt fra maktens korridorer, handler krig om skremte unge menn som skyter mot hverandre og en like skremt sivilbefolkning.
Putin har startet krigen, men soldatene han sender til fronten er ofte bare gutter. Krig handler ikke først og fremst om helter og skurker, men om mennesker. Hver gang en soldat faller til jorden, slukkes en verden. Der livet en gang blomstret, er det nå et svart hull av smerte; et tomrom som drar de som elsket denne mannen inn i sorgens mørke natt, i et mørke som kanskje aldri gir etter.
Dette gjelder soldatene på begge sider. Selv om man sympatiserer med Ukrainas rett til å forsvare seg, må man aldri glemme at russiske militære også først og fremst er mennesker. Krigens første offer er sannheten, pleier vi å si. Men like etter kommer vår evne til å føle empati med menneskene på den andre siden.
