Kunnskapsminister Tonje Brenna vil ha færre friskoler og færre private barnehager. Likevel hevder hun at hun ikke krymper rommet for sivilsamfunnet. Det er vanskelig å se at det henger sammen.
I sitt svar til mitt innlegg i Dagen 20. april hevder hun at regjeringen bare går tilbake til friskoleforliket av 2007. Det er nok riktig hva gjelder de konkrete lovendringene som statsråden nå har fremmet. Men hun har også varslet at det kommer nye innstramminger. Jeg kritiserte imidlertid ikke lovendringene i seg selv, men først og fremst de klare signalene statsråden formidlet om private skoler og barnehager.
Hun ga på pressekonferansen klar beskjed om at det var for mange friskoler og for mange private barnehager, og at dette fører til at beslutninger hun mener bør tas i kommunestyrene nå tas i styrerommene.
Hun hevder også at kommunene «tappes» for penger, selv om private skoler bare får 85 prosent av gjennomsnittlige elevkostnader. Og statsråden viser igjen det vi dessverre må kalle en fordom; hun sprer myten om at private skoler har lite mangfold.
Det er bred enighet om en sterk offentlig skole i Norge. Poenget her er at statsråden gjør langt mer enn å fremme en lov som ligner friskoleforliket fra 2007. Hun gjør det klart at problemet etter hennes mening ikke er begrenset til kommersielle barnehager eller profilskoler.
Hun erklærer med stor kraft og tydelighet at også ideelle skoler og barnehager, alle private alternativ, representerer et problem. Et slags rusk i maskineriet for hennes eget politiske prosjekt.
Brenna må gjerne stå for sitt syn, og hun kan gi prosjektet den overskriften hun selv ønsker. Hun hevder at dette styrker mangfoldet og toleransen. Men hun illustrerer veldig godt med sine egne ord at hennes politikk ikke styrker sivilsamfunnet, men tvert imot svekker det.
Hun sier rett ut at hun gjør disse grepene for «ta tilbake kontrollen». Spørsmålet som da gjenstår er det som var mitt hovedpoeng: Hvordan bygger vi samfunn med mangfold og toleranse?
Det er ikke først og fremst et politisk prosjekt styrt ovenfra med lover og reguleringer. Det gjøres best ved å bygge nedenfra, i sterke sivilsamfunn hvor organisasjoner, trossamfunn og frivillighet får blomstre.