«Bare kvinnene blir bedt om å hoppe på seiersbildet – Utrolig teit», kunne NRK melde under VM i skiskyting i fjor. Flere hadde lagt merke til at kvinnelige vinnere ofte ble bedt av fotografen om et jubelhopp i målområdet, mens menn jublet uten å hoppe.
«Teit», «rart», «spesielt», lød det fra både idrettsutøvere og langrennseksperter som ble bedt om å kommentere fenomenet. Under årets Tour de Ski kom spørsmålet opp også i langrenn. «Ingen skal tvinges til å hoppe bare fordi de er damer», sa ekspertkommentator Petter Skinstad da svenske Linn Svahn unnlot å hoppe. Både Dagbladet og TV2 har laget ulike varianter av samme sak.
Alle som stiller spørsmål og kommenterer saken synes å ha samme forutsetning: Feilen ligger i at jentene hopper – ikke i at skiguttene ikke gjør det.
Det leder meg til spørsmålet i dagens fredagsrefleksjon:
Leder iveren etter å finne gode poenger i likestillingsdebatten oss til ubevisst å akseptere at menns atferd er normen?
Eller sagt på en annen måte? Burde vi tenke over en gang til hvilken atferd og hvilke roller vi gir status?
Hvem bestemte at det er negativt eller underdanig å vise seg hoppende glad når man har tatt medalje i VM?
For en tid tilbake var det oppmerksomhet om kjønnsfordelingen blant artistene på norske musikkfestivaler. Gjennom kommentarene som ble gitt ble det gjort til et problem at kvinnene i bandene ofte var vokalist, mens det var menn som spilte instrumentene. Interessant fenomen, men hvem ville si at Bjarne Brøndbo blir degradert fordi han bare synger i DDE? I de fleste andre sammenhenger er vokalisten stjerne og frontfigur. (Jo, jeg er trønder og vet veldig godt at Bjarne Brøndbo av og til spiller trekkspill.)
«Der kvinnene kommer inn går makt og status ut», er det et uttrykk som heter. Det har nok ofte noe for seg. Men det er også verdt å spørre: Hvem bestemte hva som gir status? Og kanskje degraderer vi ubevisst kvinner når vi ukritisk aksepterer premissene for spørsmål som høres ut som de fremmer kvinners interesser.
Dagens Næringsliv viste for en tid tilbake at når kvinner får posisjoner i konsernledelsen i store selskaper, er det ofte funksjoner knyttet til stab som HR, kommunikasjon ol.. Det er absolutt verdt å utfordre næringslivet på det. Men det er også veldig fort gjort å devaluere maktposisjoner som ofte kan kan definere utviklingen i hele selskapet og bety minst like mye som ledere i operative avdelinger.
Vi har mye igjen for å oppnå full likestilling mellom kvinner og menn. Men jeg tror det handler om mer enn likelønn og kvoteringsregler. Vi bør utfordre tanker og holdninger på et litt dypere plan. Ikke bare rundt 8. mars, men hele året. Vi må tenke på hva vi gir status. Er atferd X bedre enn atferd Y? Er rolle X bedre enn rolle Y? Min utfordring til deg er at du er litt ekstra på vakt neste gang (og det er ikke lenge til) du hører uttrykket: Menn får ofte X, mens kvinner må ta til takke med Y.
