«Jeg er kvinne, jeg er mor, jeg er kristen!» Slik beskrev Italias nye statsminister Giorgia Meloni seg selv i en tale som gikk viralt i høst.
Dermed sluttet hun seg til den lange rekken av ledere som henter støtte fra kristendommen for å drive politikken i autoritær retning. Dette har vært et viktig tema i europeisk høyrepopulisme gjennom Viktor Orbán i Ungarn, Marine Le Pen i Frankrike og hos de svenske Sverigedemokraterna. I en helt egen liga er Vladimir Putin, som gjerne vil ses sammen med Moskva-patriarken, og rettferdiggjør krigen i Ukraina med henvisninger til et hellig Russland.
Utenfor Europa kan man se det samme mønsteret i det amerikanske mellomvalget, som nå går inn i en intens fase, og i valgkampen til Brasils president Jair Bolsonaro.
Det har blitt så vanlig at vi er blitt vant til det, men egentlig burde vi være overrasket. Ikke over at noen få politikere refererer til kristendommen, men at det får massevis av mennesker til å stemme på dem. For i hundre år har akademikere fortalt oss at verden, og spesielt Europa, vil bli sekularisert. Likevel står Meloni på et politisk massemøte og proklamerer at hun er kristen, og for det blir hun møtt med jubel og kronet til statsminister.
Er man skeptisk til høyrepopulisme og den amerikanske kristne høyresiden, er det lett å tenke at motsvaret til deres omfavnelse av kristendommen må være sekularisering. For bekrefter de ikke venstresidens og en del liberale sine mistanker om at kristendommen er en dypt reaksjonær kraft? Da burde svaret være å kvitte seg med kirken, og håpe at høyrepopulismen går med i dragsuget.
Men det er flere problemer med denne analysen. Det ene er at den ser bort fra at kristendommen ikke plutselig dukket opp som en høyrepopulistisk kjepphest. Den har preget Europa, og Norge, i minst et årtusen.
16. oktober var det St. Olavs dag, årsdagen for hans dåp i katedralen i Rouen for over tusen år siden. Det er en begivenhet som symbolsk innleder Olavs vei mot å gjøre Norge til et kristent rike.
Dette fikk store konsekvenser for Norges kultur og politikk. Kvinner og barn fikk sterkere rettsvern. Ættenes makt avtar. Det blir slutt på å eie slaver. Fattigomsorgen bygges ut og det opprettes sykestuer. Katedralene vokser frem. Utdanningen styrkes gjennom bøker og katedralskoler.
Denne historien vil alltid være med oss – høyrepopulismen har ikke monopol på den, men den kan ha ulike politiske farger. Allerede når demokratiet tar form i Vesten, er kristne ideer om alle menneskers frihet og selvstendighet avgjørende, og vekkelsesbevegelsene er dypt engasjert i prosessen.
Når de skandinaviske landene bygger sine velferdsstater, henter de også inspirasjon fra denne arven. Erling Olsen, dansk minister og professor i samfunnsøkonomi, beskrev velferdsstaten som en sekularisert versjon av budet om å elske sin neste. Og den svenske finansministeren Ernst Wigforss, som gjorde mer enn de fleste for å skape den svenske velferdsstaten, ble påvirket av både oppveksten i Misjonsforbundet og studier av Augustin.
Tusenårsfeiringen av Norge som nasjon og av kristendommens inntreden, nærmer seg, og det er et jubileum som gir anledning til å se tilbake på historien. Men det er også en mulighet til å se fremover. Og spørsmålet er ikke om Norge er et land preget av kirken og kristen tro, for det er et udiskutabelt faktum.
Nei, det vi må tenke på er hva det vil bety for fremtiden. Hvilken politikk kan forvalte arven etter tusen år med kristendom?
