Av de mange stabile elementene i norsk kultur er det tradisjonsrike ramaskriket i oktober: Reaksjonene fra alle som ikke fikk så mye penger de ville i statsbudsjettet.
Trenger du et feltstudium i fenomenet «I-landsproblemer» så er det bare å logge på og notere flittig.
Det hender ofte det brukes sterkere ord enn hva som kan forsvares i konkurransen om oppmerksomhet. Og dette er virkelig tiden på året der det høres ut som ingenting kan skje i dette landet, uten at man får bevilgninger over statsbudsjettet.
Når det er sagt, er mange av disse bevilgningene og prioriteringene nettopp det som gjør Norge til Norge. At vi faktisk investerer i gode fellesskapsløsninger, ikke bare gjennom det offentlige, men gjennom å gi organisasjoner og sivilsamfunnet ressurser til å bygge fellesskap, til å drive viktige tilbud i lokalsamfunnene og til å stille opp for de som trenger det.
Desto viktigere er det at vi prioriterer på en ryddig måte, i ydmykhet for at dette er mine og dine penger.
Det er nettopp dette spørsmålet regjeringen nå får fra mange etter at forslaget til statsbudsjett ble lagt fram forrige torsdag: Velger dere organisasjoner ut fra hva som passer deres eget politiske program? Og straffer dere meningsmotstandere med å kutte i støtten?
Til regjeringens forsvar må det sies at kuttene til ulike organisasjoner som mange medier har skrevet om, er penger som er lagt inn i søkbare potter. Det vil si at organisasjonene ikke lenger får penger direkte over statsbudsjettet, men må levere søknader til departementer eller direktorater som så behandler disse og eventuelt tildeler midler.
Det kan være gode grunner for det. Det er begrenset hvor langt Stortinget skal gå i vurdere hvilke organisasjoner som skal tildeles små beløp. Det kan være fornuftig å rydde i dette. På den andre siden er det betenkelig hvis mer av støtten til frivillige organisasjoner og sivilsamfunn skal styres ved at man må rettferdiggjøre støtten ved å starte prosjekter som staten synes det er verdt å støtte – i stedet for å få frie midler til drift som man disponerer selv ut fra organisasjonens eget formål.
Uansett kan regjeringens grep være fornuftig. Men den bør passe seg for å skape et bilde av at noen mister direkte støtte av politiske grunner mens andre beskyttes.
Landbruksministeren får kritikk for å kutte støtten til NOAH som arbeider for dyrs rettigheter, mens Bygdeungdomslaget og 4H skjermes.
Helseministeren kutter støtten til Menneskeverd og til Institutt for Sjelesorg ved Modum Bad (For ordens skyld: Undertegnede er styreleder ved Modum Bad).
Utenom disse organisasjonene kan det også nevnes at bibelskoler og friskoler mister støtte.
Regjeringen fjerner også støtten til Harry Benjamin Ressurssenter som støtter mennesker med kjønnsinkogruens og har vært en kritisk stemme i debatten om kjønn og ikke alltid deler oppfatningene til de som roper høyest. Støtten til LHBT+-organisasjonene, hvor Foreningen Fri er den desidert viktigste, får på tross av alle signaler om innstramming og tøffe prioriteringer, en økning på nesten 70 pst. Også de gjør en viktig jobb på mange områder, men helhetsblikket og de klare kriteriene kan være vanskelig å få øye på.
Bevilgningene i Statsbudsjettet handler om hvordan politikerne velger å fordele skattepengene. Som vi alle må betale inn, uansett hva vi mener. Regjeringen kan ha gode og mindre gode grunner for de nevnte prioriteringene. Da bør det være ryddighet på hvordan man kategoriserer pottene det kan søkes på, hvorfor noen faktisk får støtte, hvorfor andre prioriteres ned, og hvordan søknader behandles.
Regjeringen framstiller det som de har gjort en ryddejobb. Det kan se ut som det fortsatt er litt å jobbe med før det er helt ryddig.
