I sin bok «The Gray Rhino – How to Recognize and Act on The Obvious Dangers We Ignore”, beskriver forfatter Michele Wucker det hun kaller “grå nesehorn” – farer vi ser godt i horisonten, vet en gang treffer oss, men i liten grad gjør nok med. Før det til slutt smeller.
Det er mange grunner til at vi ikke gjør noe for å forhindre kriser i fremtiden, mener forfatteren. Hun peker på menneskets iboende evne til å utsette det som krever noe ekstra av oss, samt systemiske maktstrukturer som ikke ligger til rette for tidlig innsats. For det er også nettopp saken – kostnaden med å gjøre noe tidlig er svært mye lavere enn å vente på at krisen inntreffer.
Blant farene både forskere, politikere og mange av oss andre er fullt klar over, ramser Wucker opp: ikke-bærekraftig nasjonal gjeld, sykelig økonomisk vekst, økende økonomisk ulikhet i mange befolkninger som trolig vil bidra til politisk uro og mulige regimefall, vannmangel mange steder i verden (FN predikerer at halvparten av verdens befolkning vil oppleve vannmangel i 2030) – og som vi nylig er blitt kjent med: pandemier.
Politikere må balansere det demokratiske systemet med 4- eller 5-års valgsyklusers fristelser til å gi velgerne goder på kort sikt mot ofte mer upopulære tiltak mot større nasjonale eller globale utfordringer. Vi trenger modige politikere, som ikke bare tenker på gjenvalg men som evner å lage tverrpolitiske løsninger med opposisjonen, for eksempel for å løse klimakrisen. Samtidig kan vi som velgere også bidra – som vi har gjort under korona-krisen vil den langt mer alvorlige klimakrisen kreve at vi alle er villige til å ofre noe. Politikerne er tross alt valgt for å representere nettopp deg og meg. Vi kan derfor ikke skyve ansvaret for å oppdage og bekjempe de grå nesehornene til våre folkevalgte – ansvaret ligger også hos deg og meg.
