Hvis generasjon Z hadde fått bestemme, ville høyrepartiene fått rent flertall i Sverige. I skolevalget samlet trioen Moderata Samlingspartiet (M), Kristdemokraterna (KD) og Sverigedemokraterna(SD) nesten 60 prosent av stemmene, og blant førstegangsvelgere var tallet 53 prosent.
Ved fjorårets norske stortingsvalg var tendensen svakere, men gikk i samme retning.
Det er en tendens til å se den høyreorienterte trenden blant de unge som en slags karakterbrist. Disse stemmene høres spesielt blant generasjon X-ere og boomere, som er vant til at unge mennesker er venstreorienterte. Men de unges valg gjenspeiler samfunnet de vokste opp i.
De lener seg til høyre fordi den konservative tradisjonen svarer på spørsmålene de stiller.
Generasjonen preges av rotløshet og ensomhet
De politiske ideologiene har ulike oppfatninger om hva som er samfunnets hovedutfordring. Sosialismen peker på materiell fattigdom, og svarer med fordelingspolitikk. Liberalismen mener at vårt problem er ufrihet, og gir oss flere rettigheter.
Men selv om fattigdom eksisterer både i Norge og Sverige, og det er grupperinger som trenger mer frihet, kan ikke dette konkurrere med vår tids grunnleggende følelse: Følelsen av en verden som har begynt å gynge.
Det er nettopp dette konservatismen tar opp. Den hevder at det raske endringstakten som kjennetegner det moderne samfunnet fører til rotløshet og fragmentering. Svaret på dette, hevdes det, er stabiliserende institusjoner som familie, lokalsamfunn, nasjonen, tradisjon, religion og/eller en sterk stat.
For en stund siden diskuterte jeg dette med to 20-åringer, som beskrev deres eksistens som en sosial ødemark.
Foreldrenes drømmer om selvrealisering resulterte i skilsmisse eller de forsvant inn i karrieren. Barna ble etterlatt i en usikker verden uten noen å stole på, bortsett fra seg selv og muligens vennene deres.
Leser man valgresultatet opp mot det svenske Ungdomsbarometerets siste rapport, kan man ane det samme mønsteret. Den forteller om en generasjon som plages av ensomhet, føler at tidene blir verre og bekymrer seg for om de skal klare å leve opp til alle krav, enten de kommer fra dem selv eller omgivelsene.
Men hvorfor blir ikke disse følelsene oversatt til en politisk kamp for en ny samfunnsorden?
Engasjementet for å påvirke samfunnet er rekordlavt – ni prosent, sammenlignet med interessen for å studere og tjene penger, som er rundt 50 prosent.
Denne resignasjonen gjenspeiler vår tid: Det er vanskelig å finne et håpefullt prosjekt å sette sin lit til.
Leter etter stabilitet og trygghet
Noen forklarer de unges vandring mot høyre med deres mediebruk. I podkasten Stormens utvikling peker journalisten Ola Söderholm på høyresidens dominans i sosiale medier, og skribenten og filmkritikeren Hynek Palla identifiserer samme mønster i Expressen.
Jeg tror de tar feil, for dette er tross alt en global trend.
De konservative tonene som preger YouTube er snarere tegn på et mer grunnleggende skifte.
Politikk er nedstrøms for kulturen, slik SDs ideolog Mattias Karlsson liker å sitere. Men kilden som alt flyter fra – både kultur og politikk – er et samfunns eksistensielle tilstand.
Man kan sørge over de unges fokus på egne liv og prestasjoner, spesielt med tanke på at det ligger store globale problemer bak vår tids usikkerhet. Men det er ikke overraskende at de lengter hjem når alt gynger og voksenverdenen virker upålitelig.
Den som mangler framtidstro ser etter trygghet. Derfor fokuserer mange unge på ting de tror de kan påvirke selv, som utdanning og karriere. Av samme grunn velger de politiske alternativer som vektlegger stabilitet.
Når de norske partistrategene, både på høyre- og venstresiden, nå legger strategien for å vinne unge velgere om 11 måneder, er det ikke nok å åpne nye TikTok-kontoer. De må også kunne svare på spørsmålene de stiller.
