Steinkasting mot SIAN kan selvsagt ikke unnskyldes med at de bedriver blasfemi, svartmaler islam og krever at navngitte muslimer deporteres. Vold er forbudt, mens ytringsfrihet står sentralt i Grunnloven.
Men selv om det betyr at NRK og andre media har lov til å si mangt om SIAN og gruppens ledelse, betyr ikke det at de treffer når de kaller dem «islamkritikere». Krav om internering eller deportasjon av navngitte muslimer er like lite religionskritikk som å stemple muslimer som seksualpredatorer. Det vitner heller ikke om seriøs refleksjon og analyse når sentrale personer i SIAN mener at det er «tryggere med Breivik enn muslimen».
Dessverre er det ikke uvanlig at noe så viktig som religionskritikk blir forvekslet med hets, ekstreme stemplinger og utrenskninger av annerledes tenkende, og ikke bare i Sovjet eller Nazi-Tyskland. Vi ser også at selverklærte «religionskritikere» i dag kan rose Kinas internering og … omskolering av muslimske uigurer.
I Norge har vi heldigvis hatt dette i langt mildere former. Vi finner likevel paralleller i retorikk helt fra ytre venstres antireligiøse propaganda på begynnelsen av 1900-tallet i datidens Klassekampen, til en rekke av dagens diskusjonsgrupper på Facebook.
Hva vi tenker, påvirker hva vi sier – og hva vi sier, påvirker hva andre tenker. Jeg har lenge lurt på hva som skjer hvis ustabile eller monomane personer blir overbevist om at «religion er et tankevirus», «religiøse avviser fornuften», «religion stanset vitenskapen i tusen år» og «ikke noe har tatt mere liv enn religion».
Vi får virkelig håpe ingen fristes til sterkere midler enn ytringsfriheten.
