Tidligere har jeg verken engasjert meg i kvinnekampen eller kalt meg en feminist. Når jeg selv ikke har følt urettferdigheten på kroppen, er det lett å stå på sidelinjen. Men tidligere feminister har kjempet frem holdningene og rettighetene jeg nyter så godt av. Da skylder vel jeg å bære stafettpinnen videre?
Samtidig opplever jeg at bevegelsen bærer med seg tankegods som gjerne er mer liberalt eller venstreorientert enn det jeg føler meg hjemme i. Jeg ønsker heller ikke å identifisere meg de feministene som står frem med sinne og snakker nedlatende om menn. Dessuten finnes det jo en flere områder der også menn blir diskriminert, som presentert i denne brennpunkt episoden.
I Oslo blir kvinnedagen hvert år markert med et yrende folkeliv og samling på Youngstorget. Tusenvis går i tog og roper under løftede bannere. 8. mars komiteen fastsetter hvert år hovedparolene – selve kampsakene. Selv om årets markering er digital, kjente jeg behov for å ta stilling – Kunne jeg møtt opp med krigslyst og engasjement, eller vil jeg helst ta avstand fra arrangementet? Her er min kommentar til årets paroler.
Mandagens hovedparole er lønnsløft til kvinnedominerte yrker. Vi har oppnådd likelønn for likt arbeid, men på gruppenivå tjener kvinner i snitt bare 87% av menn. Faktorer som stillingsprosent, ansiennitet, sektor og yrkesvalg fører til de store forskjellene. Et generelt løft til yrkene som domineres av kvinner vil derfor redusere forskjellene og bør heies frem!
Norge er et av verdens aller mest likestilte land, kun slått av Island i 2020. At flere av parolene adresserer grov urettferdighet i andre land, gjør arrangementet aktuelt og inspirerende! Norske lønnsforskjeller blir små sammenlignet med det store omfanget av kvinnedrap som finner sted i Latin-Amerika, der koronapandemien har forsterket volden mot kvinner ytterlige. Dette er akkurat en slik type kvinnekamp jeg får lyst til å kjempe!
Parolen «Abort er kvinners valg – fjern nemndene», som var selve hovedparolen de siste tre årene, er også videreført i år. Komiteen skriver på sin facebookside at «vi kjemper abortsaken til vi vinner» og «krever utvidelse av abortrettighetene og ikke innskrenkninger».
Både FNs verdenserklæring om menneskerettigheter og den norske grunnloven slår fast ethvert menneskes rett til liv. De definerer ikke tidspunktet retten trer i kraft, men i Norge har vi satt uke tolv i svangerskapet som en grense som markerer at det ufødte barnet nå skal vernes og beskyttes av loven. Å ta vekk nemdene er i praksis å skyve denne grensen til uke 18.
Nemdordningen har fått mye kritikk, både for å være unødvendig, siden nesten alle søknader allikevel blir innvilget, og for å påføre kvinnene skam gjennom en ubehagelig søknadsprosess. Selv om nemdordningen er langt fra perfekt, gir den allikevel et viktig signal om at fosteret både har verdi og rettsvern etter uke 12. I denne situasjonen ser jeg ikke på kvinnen som den svakeste parten. Derfor vil jeg ikke ta del i en kamp som går på bekostning av det ufødte barnets rett til liv.
Hvordan forholder man seg til en bevegelse der man heier oppriktig på noen saker, men er grunnleggende uenig i andre? Det beste med at toget ikke er fysisk i år, er at det er lettere å løfte enkelte saker separat. Her er mine favoritter:
# Kvinnedominerte yrker er samfunnets bærebjelker – lønnsløft nå
# NIUNAMENOS STOPP KVINNEDRAPENE I LATIN-AMERIKA!
# Bekjemp vold mot kvinner – en global pandemi, forsterka av korona
# Verden vinner med utdanning til alle jenter og kvinner!
# Nei til skjønnhetstyranniet!
Kanskje flere av dere også skal engasjere dere for første gang?
God helg!
