Det er betimelig av Jens Stoltenberg som Natos generalsekretær å advare om at det er farlig å gjøre seg avhengig av handel med autoritære regimer. Dette var et av hans hovedbudskap under NHOs årskonferanse, og han gjorde det klart at han er særlig opptatt av Kina.
Etter andre verdenskrig var kongstanken til arkitektene av det nye Europa at en ny storkrig skulle forebygges ved at gamle fiender ble knyttet sammen gjennom handel. Vi skulle trygge freden ved, ja nettopp, gjensidig avhengighet.
På bakgrunn av at Russland nå kynisk bruker sin rolle som gassleverandør til utpressing, er det forståelig at europeiske land må tenke nytt. Samtidig er det verdt en refleksjon at vi på noen få uker etter krigsutbruddet i Ukraina snudde opp ned på budskapet fra det europeiske fredsprosjektet etter 1945.
Avhengighet innebærer alltid dilemmaer, både mellom mennesker og kulturer.
Det er likevel et ubestridelig faktum at vi på mange områder er avhengige av samarbeid hva gjelder helse, miljø, transportregulering for å nevne noe.
Det bør også nevnes at den andre siden av vår økonomiske avhengighet er at det ofte følger en gjensidighet. De blir også avhengige av oss.
Det er enkle mekanismer som styrer våre oppfatninger av andre mennesker. Vi skal derfor ikke undervurdere betydningen av de millioner av kontaktpunkter som internasjonal handel kontinuerlig skaper mellom europeere og kinesere, enten det er i form av reiser, digitale møter, e-post og annen kontakt. Disse møtene bygger respekt og skaper en opplevelse av nærhet til andre kulturer.
I de berømte Robbers Cave-eksperimentene dokumenterte sosialpsykologen Muzafer Sherif at manglende kontakt mellom mennesker stimulerer fordommer og konflikt. Mens samvær og samarbeid bidrar til det motsatte.
«Det er ingen som mener at vi ikke skal handle med Kina», presiserer Stoltenberg.
Skal vi følge hans råd hva gjelder avhengighet, kan det imidlertid legge store begrensninger på den videre utviklingen av vårt økonomiske samarbeid med Kina, men også med Russland når relasjonene skal gjenopptas etter Ukrainakrigens slutt.
Vi skal ta Stoltenbergs advarsel på alvor, men vi bør tillate oss å samtidig ha enda en tanke i hodet. Når vår handel med autoritære stater må begrenses av sikkerhetsmessige årsaker, blir det desto viktigere å opprettholde andre kontaktflater innenfor vitenskap, kultur og idrett.
Men også her ser vi at retorikken blir hardere og mer uforsonlig, senest illustrert ved fotball-VM i Qatar. Særlig er begrepet sportsvasking og flere mediers aktivistiske holdning til dette, til skade for den gjensidige respekten og de viktige møteplassene som idretten representerer.
Stoltenbergs advarsel er forståelig, men det er likevel en for enkel analyse som bør suppleres med en annen advarsel. Det er farlig å gjøre seg avhengig av autoritære stater.
Men det er også farlig å la være.
