På søndag skal det avholdes et ekstraordinært fotballting der Norges Fotballforbund avgjør om de vil boikotte neste års VM i Qatar.
Avisa The Guardian har dokumentert sjokkerende høye dødstall i anleggsarbeidet som forbereder mesterskapet. Det er liten tvil om at man har utnyttet arbeidskraft, som ikke har fått ivaretatt sine rettigheter til et trygt arbeidsmiljø. Og det har fått tragiske konsekvenser.
I tillegg er Qatar et regime som bryter en rekke sentrale menneskerettigheter. Som om ikke det var nok er det også stilt spørsmål ved om tildelingen av mesterskapet var en rettferdig og ryddig prosess.
En boikott kan derfor bli en tydelig markering av at norsk idrett står på menneskerettighetenes side.
Hvis det er det vi ønsker, er svaret gitt. (Jeg sier vi, etter 15 år som aktiv spiller og 10 år som trener regner jeg meg som en del av norsk fotball).
Men hvis boikott er svaret, hva var egentlig spørsmålet? Spørsmålet er hva som er fotballens og idrettens rolle i møte med all verdens regimer, undertrykking, levekår og menneskerettighetsbrudd?
Idretten er en av menneskenes viktigste arenaer for lek, spill og sosialt samvær. Heldigvis har vi kommet så langt de siste 130 årene at vi har utviklet internasjonale arenaer hvor hele verden møtes for å spille og konkurrere. De første olympiske leker i moderne tid ble arrangert i 1896. Vi møtes fortsatt, to verdenskriger og en rekke kriser senere.
Hva hadde livet verdt uten lek, spill og idrett? Og hva hadde verden verdt uten at vi hadde kunnet møtes å gjøre dette sammen?
Jeg tror vi hadde hatt flere kriser, mer spenning, uro og mistenksomhet, uten idretten som fellesarena.
På samme måte som ungene våre trenger å møtes til lek og idrett på løkka, på tvers av økonomiske, religiøse og kulturelle skillelinjer, slik trenger verden idretten som felles møteplass.
«Skal vi spille ball? Hvor skal vi møtes? Hjemme hos deg eller hos meg?». Noen av oss har utvekslet disse replikkene noen ganger i livet. Hvis vi ikke kan spille fotball i Qatar, kan vi da reise til vinter-OL i Kina neste år? Er det noen steder utenfor Vest-Europa vi kan reise til?
Det er ikke alltid den sterkeste markeringen er det riktige.
Vi skal kjempe for menneskerettigheter og aldri gi opp kampen for de som lider på grunn av undertrykking. Men vi må aldri slutte å spille, sammen.
