Det er sjelden vanskelig å bli tabloid om synd, men i 2026 er det enda lettere enn vanlig. Og denne gangen er det ikke lite som står på spill. Vi snakker om samfunnstilliten.
Innbyggerundersøkelsen fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring i 2026 ble tatt opp før seneste avsløringer. Likevel er endringen tydelig. I 2021 svarte 78 prosent at folk flest er til å stole på, nå er det 72.
Det som er offentliggjort av Epstein-papirene er et festmåltid for konspirasjonsteoretikere. Selv med lønn på mangfoldige millioner, takker ikke samfunnstopper nei til store gaver og tjenester. For mange finner sammen for å mæle sine egne kaker i jakten på status og spenning, personlige eller politiske mål.
Papirene bekrefter likevel ikke en eneste kjent konspirasjonsteori. Avløringene er rystende, men støtter verken påstander om nettverk som spiser spedbarn, at verden styres av en dyp stat bak valgte regjeringer, at 9/11, Covid eller annet var sammensvergelser med forgreninger langt inn i FBI, Vatikanet eller Mossad.
I stedet bekrefter papirene noe helt annet: Bibelen.
Jeg skal ikke ha lest mye i Bibelen for å innse farer og fallgruver i samspill med rike og mektige. Profetene i Det gamle testamentet nøler ikke med krass kritikk av eliten. Av konger, embetsmenn og dommere som bruker makt til egen vinning. Som kjøper dommer og gjør rett til handelsvare. Som forkler politisk kynisme som realpolitikk.
Et kristent menneskesyn gir ingen grunn til naivitet. Ingen er skuddfrie, heller ikke meg selv eller kristne miljøer. Det gir heller ingen grunn til å skjære all synd over én kam, selv om vi alle er syndere. Noe er opplagt mer alvorlig, slik Dantes guddommelige komedie fremstiller ganske så malende. Inferno nøler ikke med å kritisere seksuelle utskeielser, men langt fra like mye som grådighet, hovmod, vold, bedrageri og forræderi.
Dante reflekterer klassisk teologi i dyp kontinuitet med Bibelens etiske tyngdepunkt. Etikken er ikke begrunnet i konsekvenser som samfunnstillit, men i at noe er rett, annet galt.
At synd ødelegger liv, relasjoner, samfunn og tillit er likevel opplagt.
Samtidig er det helt banalt og bør være unødvendig å gjenta: Tillit bygges ved redelighet. Likevel er vi ved en klassisk Catch 22, for flere enn politikere: Vedgår de ikke juks, er de avslørt fordi de opplagt har noe å skjule. Kritiserer de seg selv, er de avslørt, fordi de lurte oss.
Ja, selvkritikk kan slå tilbake. Men det er verre med billige unnskyldninger eller øredøvende taushet.
Det aller beste er uansett å være ærlig, enten jeg er politiker eller hattemaker. Nettopp fordi ingen av oss er uten synd, trenger vi både tillit og kontroll, bekjennelse og tilgivelse. Vi har en ukrenkelig verdi, og er samtidig grunnleggende feilbarlige, innkrøkt i oss selv, slik Augustin formulerte det.
Oppførselen i Epsteins nettverk understreker et kristent menneskesyn, for ikke å si fraværet av det. Det bør ikke være et sjokk at så mange lar seg forføre av nettverk, sex, penger og prestisje, enten man gradvis har glidd inn i det eller hoppet med åpne øyne. For moralsk dømmekraft forsvinner fort i en damp av lyster og egennytte.
Det er lett å bli med på noe gøy når jeg kjeder meg.
Et samfunn som løfter frem et realistisk menneskesyn i full offentlighet, kan styrke motet til å ta avstand fra slike nettverk fra starten, også når det koster. Til å sette samvittighet og sannhet over karriere og adgang til lukkede rom som kan ordne, trikse og fikse i min favør, enten jeg er mest opptatt av meg selv eller smykker meg med høyere mål.
(Takk til Tarik Haiga på Unsplash for fremhevet bilde)
