Det var ikke tilfeldig at Ronald Fangen (1895–1946) var den første norske kulturpersonen nazistene fengslet. Hans utsagn i foredrag som at «verden vrimler av plattenslagere og tusenkunstere som vil agere folkefrelsere» falt ikke i god jord.
Fangen bearbeidet opplevelsen i et manuskript som lenge etter hans død ble utgitt som I nazistenes fengsel. Det var et sjokk da selv en av tyskerne han møtte kritiserte ham for ikke engang å ville lyve. «Jeg skal nemlig si Dem at det finnes ikke den situasjon i verden som ikke jeg kan lyve meg ut av». Tyskeren reagerte på Fangens underlige prinsipper som sannhet og rettferdighet, og at han til og med var kristen.
Ikke bare var det merkelig, det var idiotisk. Bare ett eneste prinsipp var mulig: Å «være der makten er. Alt annet er vrøvl og fører folk i ulykke. Det er De selv et eksempel på!»
Fangen hadde lenge vært bekymret for at samfunn kunne gli inn i barbariet når forførere klarte å rive til seg makt ved å appellere til frykt, aggresjon og det han kalte de «politiske religionene», kommunisme og nazisme.
For der stod kun maktens logikk igjen: Den som roper høyest, og lyver lengst, vinner.
Ikke minst sørget han seg over «uhyggelige uttalelser fra angivelig kristent hold i Tyskland». Som så ofte virket det lettere å la seg forføre av makten enn å følge egne overbevisninger. Måtte all integritet og moralsk ansvar kapitulere for et bandittregime?
«Kunne det lykkes en nakent brutalt, kynisk og dertil demonstrativ dum, hysterisk, slagordkrampaktig ideologipolitikk å fordrive kristendommen fra et folk med en så rik og prøvet kristen arv?». Det han kalte hellige ord, som barmhjertighet, selvstendig overbevisning, samvittighetsforpliktelse, sannhet, frihet, trofasthet og verdighet, var redusert til munnhell.
For Fangen var det ingen tvil: Politiske religioner må ikke få makten. På samme måte måtte religion heller ikke bli politikk, selv om vekkelsen han hadde vært med på i Oxfordbevegelsen også hadde handlet om å påvirke ledere og politikere.
For de måtte ikke fortape seg i drømmer om å bli store og mektige, eller fiendebilder å samles om. Når den politiske samtalen blir mer preget av konspirasjonsteorier, mer av «det gode hatet» og aggresjon enn av argumentasjon, trenger vi Fangens stemme.
Enten vi tror på noe hellig utenfor oss eller ikke, spiller det en rolle hvilke av Fangens hellige ord vi vil støtte.
(Takk til Jessica Ruscello på Unsplash for illustrasjon)
