Min kone og kollega reiste en uke til Sør-Korea for å besøke skolens misjonsprosjekt for ikke så lenge siden. Jeg skulle være hjemme med de fire barna våre.
Vi klarte oss tilsynelatende ganske godt. Alle fikk nok mat, vi holdt det ryddig, jeg kom til og med til bunns i skittentøykorga. Ettermiddagslogistikken gikk overraskende glatt og alle møtte opp til rett tidspunkt med riktig tøy og utsyr. Ungene fikk gjort leksene og kom seg på skolen hver dag.
Allikevel manglet det noe. Ingen stod opp før meg, kokte kaffi og tente et lys på kjøkkenbordet. Ingen var der når jeg kom hjem og spurte meg om hvordan dagen hadde vært. Det var ingen å blunke til når lærermøtene blir uutholdelig lange. Jeg merket det på ungene også, «når kommer mamma egentlig?».
Selv om varmepumpa fra Mitsubishi durte og gikk, satt vi rundt kjøkkenbordet og småfrøs ettersom den egentlige varmepumpa befant seg på andre siden av jordkloden. Vi savnet til og med masingen og alle påminnelsene.
Fredager baker alltid kona skoleboller og kanelboller. For oss er lukten av gjærbakst lukten av helg. Jeg kjøpte boller med non-stop topping på Spar. Mens vi satt der, og de knuste nonstopene knaste i tennene våre, innså vi hvor nytteløst dette var. Vi gav opp å late som om alt gikk utmerket, mot slutten av uka hadde vi nedtelling.
Paulus sier at ekteskapet er et mysterium og i kristne kretser sier vi at to blir ett. Når kona er bortreist skjønner man litt mer av dette. Når din bedre halvdel er langt borte merker man fort tomrommet hun har etterlatt seg. Vakuumet gjør seg gjeldende, fargene blir litt mattere, ensomheten mer påtrengende, man ser smulene på kjøkkengulvet litt tydeligere. Det er nesten som noe av deg mangler.
I løpet av den siste uka har likestillingsdebatten blusset opp igjen. Mange har forkynt uavhengighetens moderne evangelium. Det beste er å være på den sikre siden. Pensjonspoeng, særeie, minst like mye lønn som den du deler livet med. Dette har sin rot i mistilliten. Selv vil jeg slå et slag for enheten, forpliktelsen og den positive avhengigheten. Den som intet våger, intet vinner. Om jeg og min kones mål for samlivet og ekteskapet er likestilling, vil jeg påstå at vi mangler ambisjoner.
(Takk til Ioann-Mark Kuznietsov på Unsplash for fremhevet bilde)
