Dette er en artikkel fra spalten «Baktanker» i Korsets Seier.
I boken Noise av Daniel Kahneman, gjennomgås urovekkende og til dels fascinerende forskning om hvordan vi mennesker kommer til ulike konklusjoner. Vi liker å tro at vi er rasjonelle vesener, som vurderer fakta best mulig og at vi gjennom mange års erfaring evner å være konsistente. Men det er FEIL.
Visste du for eksempel at det er lettere å få asyl i USA på dager med kalde temperaturer? Eller at dommere dømmer mildere hvis de nettopp har spist lunsj? For en tiltalt er det også gunstig å ha bursdag den dagen dommen skal avgjøres.
Dommerne har årevis med utdanning og erfaring. Men det hjelper lite. Så lite at dersom de vasker hendene like før de skal konkludere, så blir dommen mildere.
At uvesentligheter får avgjørende betydning i ganske alvorlige spørsmål, er ikke forbeholdt dommere. Det gjelder alle profesjoner og det gjelder naturligvis også alle livets mer personlige beslutninger. Som hvem jeg skal gifte meg med eller hvor vi skal bo.
Trolig må vi også kunne forvente at mange av vår tids teologiske stridsmål påvirkes av forhold som ikke egentlig burde få ha noe å si for beslutningene. Samme gjelder for politikken og for andre samfunnsarenaer.
Kahneman påpeker i boken at vi her ikke snakker om såkalt “bias”, altså at man som en del av en gruppe tar bestluninger i en viss retning. For eksempel så kunne det vært slik at dommere urettferdig dømte en gruppe hardere, enn en annen.
Men det er ikke dette som er støy, i følge Kahneman. I denne sammenhengen jakter vi ikke etter områder hvor alle feilaktig drar i samme retning, men områder hvor den enkelte lar viktige avgjørelser påvirkes av uvesentligheter.
For en menighet eller for et liv er dette potensielt farlig. Jeg for min del har begynt å reflektere over hva som potensielt påvirker meg.
