I en kristen tankesmie får man noen spørsmål oftere enn andre. Blant de vanligste er hvorfor kristne snakker så mye om grunnverdier, når dere verken kan fortelle hva de er eller hvorfor de er så kristne.
Det er bedre måter å svare enn å bli taus eller ta ekstra mye Møllers tran.
Én løsning kan være å bytte ord. Det kan gi nye tanker å snakke om dypverdier. For mye vi ser som selvfølgeligheter på tvers av mye politikk og mange livssyn, er vanskelig å forklare uten en bred kristen tradisjon.
Når denne tradisjonen er under angrep, er det et godt spørsmål hva som vil fortsette å være selvfølgeligheter og ikke bare honnørord som nestekjærlighet og forvaltningsansvar. Vi ser dette når historikeren Yuval Noah Harari i bestselgeren Sapiens kan fortelle at menneskerettighetene er funnet på: «Det eneste stedet hvor slike universelle prinsipper finnes, er i den fruktbare fantasien til sapiens, og i mytene de finner opp og forteller til hverandre».
Er Bibelen og Gud myter, er også verdiene de forankrer myter. Hvis alt kun er fysikk og biologi, er Gud en vrangforestilling. Like mye som troen på vårt iboende menneskeverd og fri vilje, på rasjonalitet og selvoppofrende kjærlighet som grunnleggende sider ved selve virkeligheten.
Slik Larry Siedentop viser i «Inventing the Individual», er dette enda bredere. Takket være kristne dypverdier og kirkens ekteskapslover forlot Europa klanssamfunnets kollektive æreskultur og utviklet stater med fokus på individets rettigheter og plikter.
Den ateistiske filosofen Pascal Bruckner var like tydelig da han ble spurt i Fri Tanke om hvorfor verken pluralisme eller kritisk tenkning fikk grobunn i Kina: «Kristendommen la grunnlaget for kritisk tenkning i Vesten, da kristne ble oppfordret til selvransakelse, til selv å ta ansvar og vurdere egne synder».
Og dette er bare toppen av isfjellet. Nettopp fordi verdiene er så mange, så grunnleggende og så selvfølgelige, forsvares de på tvers av mange livssyn.
Så grunnleggende at det virker selvgodt å si at de har noe å gjøre med kristen tro.
Når slutter et land å være kristent?
Kanskje når slike verdier ikke lenger er så selvfølgelige at det vekker irritasjon å plassere dem i en bred kristen tradisjon.
