Ufattelige mengder penger er blitt brukt for å dempe virkningene av pandemien. I Norge er summene enorme, men i andre land er de astronomiske. Det trykkes penger i et vilt tempo, så vilt at det må komme en etterfølgende krise.
COVID-19 er så mye mer enn en helsekrise. Ikke bare påvirker den alt nå, men viruset vil også påvirke alt de neste årene. Den offentlige pengebruken er et forvarsel på store endringer, skal vi tro flere ledende tenkere.
Forrige onsdag kom boken What We Owe Each Other: A new social contract. Forfatteren er en av verdens mest inflytelsesrike økonomer, rektor ved London School of Economics (LSE), Minouche Shafik. Tidligere var hun direktør for Bank of England.
Shafik ser det som nå skjer, i en større sammenheng. Først historisk hvordan økonomien de siste tiårene har utviklet seg til fordel for aksjonærene og til kunder som ønsker billigere varer, men ikke til fordel for arbeiderne, statene eller klimaet. Deretter i lys av en polarisert verden med store sosiale utfordringer.
Så mener hun at klimakrisen og Covid-19 har noen fellestrekk, da begge sender regningen til ungdommen og dermed får frem en underkommunisert konflikt mellom generasjonene.
LSE-rektoren foreslår en rekke endringer: høyere pensjonsalder, mer studiefinansiering, offentlig finansiert etterutdanning, internasjonalt skattesamarbeid og flere velferdsreformer. Noe av dette er kanskje helt relevant for Norge, men også vi må diskutere pensjonsalder. Og det ville tjent Norge å få plass et skattesamarbeid som sørger for at giganter som Facebook og Google, ikke kan sno seg unna rettferdig beskatning.
I sist utgave av The Economist hevder de at pandemien har forandret velferdsstaten i mange (rike) land – særlig de landene som har hatt dårligere ordninger sammenlignet med andre land. I et slikt lys har pandemien absolutt hatt noen positive sider ved seg.
Sivamurugan Pandian, professor ved Universiti Sains Malaysia, mener det som har skjedd i landet hans under pandemien, har transformert hele landet. – De ordningene som nå har kommet har gjort oss til en velferdsstat, uttalte Pandian til Malaysia Now.
Men dette koster. Mye. Ikke bare de varige omleggingene av velferdsordninger, men kanskje aller mest de enorme krisepakkene for å redde økonomien.
Hvem får egentlig denne regningen?
Etter tiår med store klimagassutslipp er verden nå blitt enige om å snu. Vi anerkjenner dessuten at klimaendringene er irreversible, spørsmålet er hvor ille de blir. Overgangen til nullutslippssamfunn er kostbar, men det er også håndteringen av de klimaendringene som uansett kommer. Selv om vi slukker ned alt i morgen, må vi fortsatt ta innover oss økte havnivåer og dermed en kostbar klimatilpassning verden over.
Det kommer altså en stor regning her også.
Vi er vant til å handle på kreditt. Reiser, biler og vaskemaskiner blir ofte betalt med andres penger. Men like sikkert som at betalingsutsettelsen til Elkjøp, bare er en utsettelse, er også de siste tiårenes politikk, noe som skal betales for.
Jeg så nylig en plakat med teksten: You’ll die of old age. We’ll die of climate change. Brutalt og ubehagelig, slik viktige politiske budskap ofte er (og bør være).
Men stadig hører vi latterliggjøring av ungdommer i klimademonstrasjoner. Mange liker å si at unge aktivister ikke forstår hva velferdsstaten ville vært uten store oljeinntekter. Men det må være mulig å være bekymret for betalingsuttelselsen, uten at det betyr manglende takknemlighet for det vi har i dag.
Selvsagt er det bra at mange land nå får oppgradert velferdsordningene sine, det må bare henge sammen med alt det andre. Det ser dessverre ut som om det er en bevisst valgstrategi å levere ordninger som finansieres av fremtiden.
Minouche Shafik mener vi trenger en ny samfunnskontrakt, og det tror jeg er riktig. Nå henger ikke ting ihop. Endringene til et lavutslippsamfunn går altfor sakte, og vi bruker penger som om de aldri tar slutt.
Uten at dette går opp, mister folk troen på fremtiden, og da forsvinner også grunnlaget for det gode samfunnet. Et samfunn hvor generasjonene hjelper hverandre, hvor velferdsstaten stiller opp for de yngste og de eldste, og hvor vi alle bidrar nok til at at regningen gjøres opp når pengene brukes, ikke flere tiår etterpå.
