Dersom vi tolker alt i verste mening, er det vanskelig, om ikke umulig å forbli i et fast forhold. Derfor vil de fleste av oss tenke at overbærenhet og velvilje er viktig for et godt samliv. I politikken kan det synes som om konklusjonen er motsatt. For å kunne forbli i politikken, trengs fronter, det skaper oppmerksomhet og støtte. Derfor er det en uskreven regel at lite overbærenhet og mye mistanke er viktig for et vellykket og langt politisk liv.
Stortingsrepresentant for Høyre, Heidi Norby Lunde er en som ofte går ut med sterke synspunkt og som helt sikkert har opplevd å bli tolket i verste mening. Nylig hørte jeg henne etterlyse en endring i det politiske Norge, hvor aktørene bør bli flinkere til å tro på motpartens intensjoner. Jeg kunne ikke vært mer enig. Ikke bare er det fordummende for debatten dersom vi alltid tror at motparten er ondskapsfull, men det kan også skape grobunn for større avstand mellom politikere og velgere.
Innvandringsdebatten er et godt eksempel på hvordan vi ofte har tolket hverandre i verste mening. De som vil begrense innvandringen ble og blir fortsatt fremstilt som ondskapsfulle egoister og rasister, mens de som vil hjelpe flere, fremstilles gjerne som naive idealister som vil innføre en Sharia-stat. Det har nok blitt noe bedre de siste årene, men det er fortsatt en stor sport i å mistolke hverandres intensjoner og motiver.
Men vi gjør oss ikke bare vanskelig når vi er uenige. Sist helg fikk vi et godt eksempel på hvordan vi ikke takler enighet heller.
– Jeg fikk litt kaffen i halsen da jeg hørte talen til Erna, sa Aps stortingsrepresentant, Torstein Tvedt Solberg, til Nettavisen. Han kommenterte statsminister Erna Solbergs tale til Høyre-landsmøtet. Tvedt Solberg uttalte seg fordi han mente Høyre-lederen hadde gått for politikk som Arbeiderpartiet lenge hadde vært for. I stedet for å berømme Høyre for å komme dem i møte, valgte han i stedet å kritisere det han kalte en “blåkopi” av politikken deres.
Han er ikke alene, og min kritikk er ikke rettet mot enkeltpartier eller enkeltrepresentanter. Her er alle partier like “dårlige”.
Noen representanter er derimot flinkere enn andre til å ta motparten på alvor. Enkelte viser også klasse når de åpent våger å skryte av sine meningsmotstandere. SV-leder Audun Lysbakken gjorde dette flere ganger i forbindelse med miljøseierne til sentrum under forrige borgerlige regjering. Han kunne latt vær, men i stedet ga han velfortjent ros til Venstre og KrF.
Da jeg selv var politiker, hørte jeg ofte kollegaer si at det var viktig å få frem tydelige forskjeller. Hvis ikke velgerne får klare alternativer, blir politikken uinteressant og dermed svekkes folkestyret. Selv om jeg langt på vei er enig i dette, er jeg er redd mange bruker dette som unnskyldning for male frem forskjeller som ikke er reelle. På kort sikt kan det gjerne være effektivt ved at det skaper engasjement og klare fronter, men på lengre sikt kan det svekke tilliten til politikken og de politiske utøverne.
Men dette er ikke bare et politisk ansvar. Vi er mange som har opplevd at det vi sier vris eller vinkles slik at avissaken blir skarpere enn hva det er grunnlag for. Det er ingen kioskvelter at alle er enige, eller at to partier bare er litt uenige. Igjen vil det på kort sikt være effektfullt å overdrive. Det selger flere aviser og gir flere klikk, men det bygger ikke en meningsfull og levende offentlig samtale.
Nylig avgått statsråd Sylvi Listhaug gjorde seg svært upopulær ved å stadig spissformulere seg. Noen ganger gikk hun absolutt for langt. Men noen ganger ble hun også tolket i verste mening. For noen ble det slik at alt hun sa var ondt, kyniskt og utspekulert. Jeg er ikke sikker på om det alltid var bevisst fra de som tolket henne, noen ganger var det nok bare en refleks som slo inn. Akkurat som fordommer ofte gjør oss blinde.
Og her står vi alle overfor en viktig test: Hvordan tolker vi budskapet fra de vi har minst sympati for?
Jeg håper vi kan bli flinkere til å lytte og litt mindre flink til å tolke meningsmotstandere i verste mening. Vi skal ikke ignorere forskjellige standpunkt, det er supert hvis det kommer frem, men det er ingen vits i å bruke megafon når det bare er skinnuenigheter.
