Tilgivelse og ansvar i skandalenes tid

En tilsynelatende ustanselig strøm av store og små politiske «skandaler» har preget norsk offentlighet de siste årene. Hvordan bør vi møte en politikerstand med svin på skogen?

Mye spalteplass har blitt brukt til å avdekke og diskutere politikeres feiltrinn siste par år. Til tross for vedvarende snakk om tillitskrise har befolkningen fortsatt stabilt høy tillit til Stortinget, regjeringen og politikere. Men den offentlige debatten i kjølvannet av de ulike skandalene har avdekket en forvirret offentlighet når det kommer til hvordan vi bør møte og behandle politikere.

To spørsmål står spesielt sentralt. Hvilket moralsk ansvar skal vi legge på våre politikere? På den andre siden: Hva skal til for at de som har mistet sine posisjoner blir tilgitt av offentligheten, og kan gjenoppta sine embeter? Spørsmålet blir aktualisert når flere politikere kommer tilbake fra sine «skandaler».

Ved første øyekast kan moralsk ansvar og rask tilgivelse fremstå motstridende. I den kristne transisjonen står høye moralske standarder og ansvar sammen med idéen om at vi må være raske med å tilgi. Kristendommen – som en slags ekspert i å sammenfatte tilsynelatende motstridende idéer – har satt de begge høyt over tidenes løp.

Grunnen til at kristendommen nettopp kan holde de to idealene samtidig, er at de ved nærmere undersøkelse slettes ikke er motstridende. De er gjensidig avhengige av hverandre. Ingen tilgivelse uten moralsk ansvar; ingen høye moralske idealer uten muligheten for tilgivelse[1]. Det er bare når et menneske kan måles mot en moralsk standard og komme til kort at genuin tilgivelse kan finne sted.

Dessverre har vi ikke klare svar på hvor stort moralsk ansvar som er rimelig å legge på politikere. Vi har heller ikke tydelige retningslinjer for hva som skal til for å tilgi. Men offentlighetens debatt om disse spørsmålene tyder på at de to idealene fortsatt står sentralt på vår moralske radar.

Det er ikke en selvfølgelighet. I USA virker mange amerikanske kristne å ha kastet det ene ut med det andre når de gir Donald Trump sin stemme. Et konstruktivt kristent bidrag til offentligheten består i å holde fast ved de to idealene, til tross for en tilsynelatende spenning mellom dem.

Det er nettopp de to idealene – i sin mest ytterligste form – som vi feirer i påsken. Menneskehetens manglende evne til å møte Guds uoppnåelige høye standard blir tilgitt gjennom Jesu død på korset. Tilgivelsens kraft og viktigheten kan bare forstås i lys av det ansvaret vi bærer på. La oss sørge for å holde de begge høyt i årene som kommer.


[1] Man kan innvende at «jo da, høye moralske idealer kan finne sted uten tilgivelse». Men et sentralt prinsipp i moralsk filosofi er at «bør impliserer kan» (ought implies can). Hvis den moralske standarden er så høy at mennesket ikke kan håpe å innfri den (som ethvert moralsk ideal er), så er den dermed heller ikke noe vi bør etterstrebe. Men siden tilgivelse er mulig, også i relasjon til den høyeste moralske idealet – gjennom Jesus – så bør vi etterstrebe dette idealet.

Henrik Heitmann

Heitmann er masterstudent i menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, og har en master i filosofisk teologi fra Universitetet i Oxford. Ved siden av studier jobber han som vitenskapelig assistent ved …

Anbefalte artikler

Takk til Geir Olav Meling for respons på mine innspill til hans innlegg om kristenretten og demokratiet! Vi kan opplagt fortsette samtalen lenge, men det viktigste kan sies kort: Det

Av Bjørn Are Davidsen
Publisert 3. juni 2024

Hva er meningen med livet? Ja, med hele universet? Denne helgen skulle Wonderful World, Stavangers nye filosofi- og vitenskap-festival, som demonstrerer hvorfor siddisene har Norges egentlige kulturhovedstad, fått besøk av

Av Daniel Joachim H. Kleiven
Publisert 1. juni 2024
Del innhold