Jeg vegrer meg for å gjenta meg selv. Jeg liker ikke å mase. Jeg tenker gjerne at det burde holde å si det jeg har å si én gang. Dessuten er jeg bevisst på at alt jeg sier som fanges opp av andre, opptar en plass i deres bevissthet som kunne rommet noe annet. Det føles derfor som et stort ansvar å si noe høyt. Jeg mener, akkurat nå leser du dette i stedet for Johannesevangeliet eller Jon Fosse, og jeg er ikke helt sikker på om jeg er enig i prioriteringene dine. Skjønt trøster jeg meg med at det neppe er jeg som hindrer deg i å plukke opp Bibelen din her og nå.
I bønn er det annerledes. Der gjentar jeg meg selv til stadighet, blant annet ved å be Jesusbønnen i rykk og napp gjennom dagen. Men heller ikke friformsbønnene mine er spesielt varierte. De følger et fast mønster: «Kjære Gud, takk for ditt, ta vare på datt og hjelp, hjelp, hjelp!». Av og til ber jeg Gud om hjelp til å finne noe annet å be om, i tilfelle han går like lei som jeg av bønneemnene mine. Men nettopp der har vi en utfordring, for i Guds ører blir alt gjentagelser. Han har ikke bare hørt ordene før, han har skapt ordene og vår evne til å forme dem. Overfor Gud kan vi rett og slett glemme å være originale, og det trøster jeg meg faktisk med.
Bibelen er også full av gjentagelser. Ord, vers og språklige bilder resirkuleres fra bok til bok. Vi gjentar gjentagelsene når vi gjennom kirkeåret hvert år leser de samme tekstene til samme tid. Etterhvert lærer vi oss historiene, og vi kan gjengi navn og hendelser, men vi fortsetter å gjenta lesningene fordi kirkens fellesskap har forstått at hver gjentagelse byr på noe nytt. Et nytt perspektiv, en dypere mening, en øvelse i tålmodighet, eller forsikringen om at det Gud en gang lovet, fortsatt gjelder.
Jeg tror vi trenger å høre gode ting flere ganger. Den tanken gjør meg mer frimodig når jeg synes jeg gjentar meg selv. Kanskje ikke alt trenger å gjentas, men Guds godhet kan vi godt fortsette å kjase om.
