Du har hørt om «slaveri», «moderne slaveri», «menneskehandel», og «trafficking». Alle betegnelser på det samme alvorlige bruddet på grunnleggende menneskerettigheter.
Å bli fullstendig kontrollert av en annen, der vold – fysisk, som psykisk – blir brukt til å kontrollere og for å sikre videre utnyttelse. En slave kan ikke pakke sekken og dra, ikke en gang til noe verre. Selv om dagens slaveri – som tvangsarbeid, tvangsprostitusjon, hjemmetjenester og menneskehandel – tar andre former enn det tradisjonelle slaveriet, er hovedproblemet fortsatt det samme: Slaveriet forsvant aldri, det tok bare nye former og fikk nye navn.
The Global Slavery Index for 2016 estimerer at 45,8 millioner menn, kvinner og barn blir holdt som slaver i verden i dag. Det er den raskest voksende kriminelle virksomheten i verden, og tvangsarbeid alene antas å omsette for over 150 milliarder amerikanske dollar årlig. Slaveri er ekstremt lønnsomt, og foregår over hele verden – også i Norge. Mens eksempelvis narkotika kan selges og konsumeres én gang, kan mennesker utnyttes igjen og igjen.
De som fikk med seg Brennpunkt-dokumentaren “Pris for en ren bil” vet at denne saken, der to polske menn ble utsatt for grov utnyttelse i et bilvaskeri, ikke er unik. Dette er, kanskje sjokkerende, kun toppen av isfjellet når det kommer til arbeidsutnyttelse i Norge.
De ufullstendige tallene til Koordineringsenheten for Ofre for Menneskehandel (KOM) gir oss kun et glimt av størrelsen og omfanget av problemet. Selv om antallet registrerte ofre har blitt redusert det siste året, en tilsynelatende god nyhet, kan vi ikke vite om det faktisk er tilfellet ettersom tallene er basert på frivillig innrapportering.
Jeg hører mange si at slaveri ikke er et stort problem i Norge. Gode samtaler som begynner med å diskutere hvorfor vi har slaveri i Norge, ender så alt for ofte med å bagatellisere og påpeke hvor lite problemet egentlig er. Det kan være forståelig hvis man baserer seg på tallene for registrerte ofre. Men sannheten er at vi ikke vet hvor mange det er som er ofre for slaveri i Norge.
Vi vet ikke hvor mange det er som lider under umenneskelige forhold man ikke unner noen. De fleste av oss vet ikke hva det vil si å få sine menneskerettigheter brutt for andres raske fortjeneste og billig arbeidskraft. De fleste vet ikke en gang hvordan det er å konstant føle seg utrygg. Lite eller stort, slaveriet eksisterer i Norge. Det er problemet!
Debatten om slaveri har lenge handlet om hvor vidt man skal akseptere prostitusjon eller ikke, og om tilbud og etterspørsel på dette området. Dette er i ferd med å endres grunnet økt fokus på arbeidsutnyttelse og grupper av utsatte arbeidsinnvandrere. Norge er avhengig av utenlandsk arbeidskraft, som de nevnte polske mennene. Er det da ikke på sin plass å beskytte de som bidrar til vår verdiskapning? Og har ikke utenlandske statsborgere de samme grunnleggende menneskerettighetene? Jeg mener det er på tide å endre fokus og stille nye spørsmål; ikke om prostitusjon, ikke om arbeidsutnyttelse, men om de universelle menneskerettighetene.
Norge er et land som har muligheter for de fleste. Hvordan kan slaveri eksistere her? Spørsmålet burde ikke være hvor mange mennesker som lever i slaveri og utnyttes daglig. Spørsmålet burde være hvordan kan slaveriet eksistere i et land som dette, og hvorfor er ikke menneskerettighetene til denne gruppen ivaretatt? Et land som står for fred og likhet, som bryr seg om enkeltindividet, og som gir penger for å bekjempe slaveri globalt. Hvorfor er ikke problemet løst?
Om ikke annet har Norge potensial til å bli et land fritt for slaveri. For å oppnå dette trengs det en overordnet strategisk plan som er proaktiv, ikke reaktiv. Samt er det et stort behov for mer forskning, og da særlig for å få tak i reelle tall på ofre og hvilke industrier som er involvert.
Det er også avgjørende å tenke større og mer globalt. Det finnes allerede mange gode initiativ og organisasjoner som arbeider hardt for å redde mennesker og for å forstå utfordringene vi står ovenfor. Det vil være viktig å videreutvikle samarbeid mellom ulike organisasjoner, fagfelt og etater for å finne en effektiv tilnærming og danne seg et bedre bilde av fremtidige utfordringer. Vi må gå bort fra den prosjektbaserte arbeidsformen, til en ny struktur som aktivt forebygger, straffeforfølger kriminelle og beskytter de sårbare i samfunnet vårt.
Stortingsvalget nærmer seg og slaveriet, knyttet til så mange andre menneskerettighetsutfordringer, må settes på dagsordenen. Når myndigheter bestemmer seg for å bekjempe slaveri, vil de på samme tid bekjempe andre brudd på menneskerettigheter, som organisert kriminalitet og migrasjonsutfordringer. Samt støtte de globale målene for bærekraftighet, utviklet i 2016.
Skal Norge ha et håp om å bli et slavefritt land, må politikerne ta tak i problemet. Den eneste veien fremover er å tenke fullstendig nytt om hvordan man bekjemper slaveri i en globalisert verden kjennetegnet med åpne grenser, både fysisk og digitalt. Dette må gjøres gjennom økt fokus på menneskerettigheter.
En slik tilnærming vil sikre rettigheter og verdighet til alle. Norge må få øynene opp for den store gruppen undertrykte mennesker som lever og arbeider i Norge. Spørsmålet er ikke hvor mange de er, men hvorfor Norge har snudd ryggen til dem, og til deres grunnleggende menneskerettigheter.
