Har du hørt begrepet “designerbabyer”? Tidvis har det vært snakket mye om dette skumle og ukjente fremtidsscenariet. Nå er vi der. I Kina gjør man forsøk med Crispr, en teknologi som gjør at man kan gjennomføre en slags «operasjon» i genmaterialet. Vi vet ennå ikke hvor langt Crispr kan ta oss, men mange mener vi etter hvert vil kunne bruke dette for å endre et hvilket som helst gen eller annet DNA.
Crispr er ikke bare skremmende, det ligger også mange gode muligheter her. For eksempel har man klart å gjøre mygg resistent for malaria og man tror at Crispr kan brukes til å fjerne HIV og ulike typer kreft. En teknologi som kan gjøre så mye godt, må vel være bra?
Tja, selvsagt er det mye som er bra, jeg tror ingen tjener på at debatten om fremtidig behandling av sykdommer, blir en debatt for eller i mot ny teknologi. Selvsagt må vi ta bruk nye behandlingsformer og selvsagt bør man undersøke hva Crispr og andre nye metoder kan brukes til.
Samtidig må vi evne å ta de litt mer grunnleggende debattene. Hva er et menneske? Skal og kan livet være perfekt? Blir samfunnet bedre av at alle blir likere?
I debatten om aktiv dødshjelp blir det alltid vist til at noen mennesker lever med ekstreme smerter. Det er ikke vanskelig å forstå at mange mener de med sterke og langvarige smerter, skal gis rett til aktiv dødshjelp. Men hva skjer i de landene som åpner for aktiv dødshjelp? Gang på gang ser vi at grensene gradvis endres. Etterhvert blir også psykiske problemer en grunn til å kunne avslutte livet med statens hjelp. Senere ser vi at alderen senkes. Og i noen land kan deprimerte barn be om aktiv dødshjelp.
Samme “skråplans-effekt” vil vi kunne se med Crispr og andre teknologier hvor vi kan programmere oss selv og våre etterkommere. Er det ok å endre alt? Også når det vil endre barn, barnebarn og oldebarn?
Vi lever i et mas etter at alt skal være perfekt. Barn skal fødes når det passer oss voksne best. Vi lever i et liv der utseende skal dreies mot det samfunnet mener er perfekt. På Facebook prøver vi å vise glansbilder fra eget familieliv. Og døden, ja den skal også være fullkommen, helst selvvalgt.
Noen vil kanskje kalle dette fremgang. Jeg er nok ikke like begeistret.
Hva skjer den dagen du kan programmere vekk alt som ikke passer inn i “normalen”? Vil foreldre kunne nektes helseforsikring fordi de ikke programmerte vekk mulige sykdommer? Hvilken konsekvens for fremtidige slektsledd har det når vi roter til arvematerialet? Hva med føre var? Kan vi komme dit at sykdommer forbys?
Menneskesynet som preger dagens Norge bygger på grunntanken om at alle mennesker har en uendelig verdi. I vår tradisjon mener de fleste av oss at mennesket ikke kan gjøres til et middel for noe, men at mennesket er selve målet. Jeg er takknemlig for å bo i et land som lovpriser mangfoldet og som bruker velferdsstaten til hjelpe de som trenger det.
Dette synet på hverandre og på samfunnstrukturene er ikke noe vi skal ta for gitt. I møtet med ny teknologi og nye muligheter håper jeg vi også kan ta oss tid til de store debattene. Vil vi virkelig ha et samfunn hvor statlige klinikker tilbyr dødshjelp til de som er trøtt på livet? Vil vi at leger skal bruke tiden sin på å manipulere genmaterialet til våre fremtidige barn?
Livet må være hellig dersom vi ønsker å leve i et samfunn hvor verdien ikke er avhengig av prestasjoner, arveanlegg, alder eller andre forhold som skiller oss fra hverandre. Mange vil vel kanskje være enig i at livet skal være hellig. Men er vi enig i hva konsekvensen er av et slikt syn?
Klarer vi å stå i mot fristelsen til å liberalisere lovverket når enkeltskjebnene brettes ut i landets største aviser? For konsekvensen av at livet er hellig må være at man også i de vanskelige enkeltsakene, velger vern om livet.
Det ble mange spørsmål i dagens spalte. Vi må for all del begynne å søke flere svar. Her kan Bioteknologirådet hjelpe, det samme kan landets mange dyktige forskere. Vi bør også ta en mer aktiv offentlig samtale om hvor vi vil lande ned i de vanskelig spørsmålene, før alle enkeltsakene kommer. Her kan både medier og kulturinstitusjoner spille en rolle.
Crispr og andre måter å endre menneskekroppen på, er for viktig til at vi kan overlate det til tilfeldigheter. Når mennesket skal leke Gud, går det fort galt. Da får vi en syk verden.
