Hva lengter du etter? Hvorfor gjør du det?
Ofte henger lengsler sammen med tro og frykt. Slik er det også i den store franske forfatteren Emmanuel Carrères roman «Riket», som for få år siden kom i nynorsk oversettelse. Selv om temaet er kristendommens opphav, deler Carrère også sin egen vei fra kristen til skeptiker. Det frister å fokusere på feil og mangler i boken, men det er enda viktigere å se på hans tro, tanker – og lengsler.
Det tar ikke mange sidene før han undrer seg over alle som fortsatt tror på bønner, på at vi har gjort synder «mot ein gud» og at disse er «sona for av ein gud».
Folk holder fast ved korset som symbol i en tid der en ikke vet hva korset ble brukt til eller hvor «vanærande ei straff den var – kva gys av skrekk får vi ikkje av alt dette, ein pust frå ei urtidsgrav? Kven skulle tru at folk enno trur på slikt?»
Samtidig ser han ikke hvor dypt han selv er formet av kristen tro. Det er kanskje mest tydelig når han snakker om våre lengsler: «at det skal regne når det trengst, og at alle menneske skal leve i fred – ønske som også er fromme, men som ikkje er ei fornærming mot alminneleg fornuft, noko som knapt kan seiast om kristendommen».
For Carrère synes det opplagt at vi i stedet for tro bør lengte etter gode liv, søke fred og bruke fornuft. Men hvor kommer slike lengsler fra? Hvorfor løfter han fram akkurat disse?
Noe er selvsagt allment. Hvem ønsker ikke mat og et liv i fred? Men det Carrère ikke ser, er at dette ikke er i strid med kristen tro.
Tvert imot ser vi dette hos Jesus, til dels sentralt og revolusjonerende: Vi bør opptre fornuftig, være kloke som slanger. Vi skal be om vårt daglige brød. Antikkens verdier snus på hodet: Salige er de som stifter fred.
Carrères lengsler oppfattes ekstra sterke og viktige, nettopp fordi han står i en kristen sammenheng.
For dette er på mange måter tanker som ikke bygger på alminnelig fornuft gjennom historien, heller ikke i Frankrike. På landsbygda nær Lyon er det på 800-tallet fornuft at dårlig vær og naturkatastrofer skyldes magi: Onde individer seiler inn på skyene og lager tordenvær for å stjele korn og frukt.
Når fremmede dukker opp etter at uvær har lagt avlingene flate og frukten råtner på bakken, er forklaringen logisk: De er himmelseilere som har falt ut av skipene.
Var ikke selveste erkebiskop Agobard kommet, ville de fått lite fredelig behandling. Han gikk hardt ut mot denne blandingen av kristendom, hedenskap og overtro: Det var «tåpelighet, galskap og dumhet» å tro at været kunne manipuleres av magi.
Alminnelig fornuft møtte avansert kritikk – fra en logiker av rang.
Agobard mener ikke å avvise overnaturlige forklaringer, men at ånder skal kunne påvirke været mer enn Gud. I stedet for et usikkert univers i kamp og kaos, lever vi i et fantastisk ordnet univers. Gud har skapt et kosmos som kristne bør være begeistret for.
Agobard avviser overtro. De stakkars forbipasserende må slippes fri.
Slike episoder gjentar seg så ofte at også paven må gripe inn. Når Gregor VII i 1080 skriver til danskekongen Harald Hén, angriper han «den barbariske skikk» å gi prester og gamle kvinner skylden for sykdom, uvær og ulykker. Troen på skadelig trolldom er en rest av den overtro som evangeliet har fordrevet.
I Carrères hjemland står fornuften høyt. Karl den store (742–814) bygger opp sitt keiserrike også med en lærdomsvekkelse som søker tilbake til antikken i lys av kristen tro og tanke.
Når han vedtar at alle katedraler skal ha skoler, etableres de i by etter by. Som hos så mange skolepolitikere er imidlertid ambisjonene større enn mulighetene. Et nytt pålegg om allmennskole er for radikalt til å realiseres.
Tanken bærer likevel frukt. I middelalderen vokser universitetene fram, og tusen år etter Karl den store får vi kristne allmennskoler.
Det er ikke bare været og fornuften man forsvarer i Carrères hjemland. En enda sterkere kristen visjon kalles gudsfred, Pax Dei.
Rundt år 1000 møter vi den i nettopp i Frankrike. Kirken samarbeider med makthaverne for å sikre fred. For å motvirke vold og feider legger man spesielt vekt på to måneder, fastetid og advent, og helgen fra lørdag kveld til mandag morgen.
Man krever løfter og truer med bann for å hindre ødeleggelse av kirker og veier, husdyr og avlinger, for ikke å si overfall mot ubevæpnede på reise – enten man tror de har ødelagt avlinger eller ei.
For å lykkes må kirken appellere til konger og fyrster. Man går hardt ut mot lovløse bander og lokale stormenn. Over tid bidrar det til å verne eiendom og privatliv. Det blir lettere å møtes i fred. Vi får frie offentlige rom. Mange landsbyer vokser fram rundt kirkene, i området der gudsfreden gjelder.
At mange av disse også blir byer, understreker betydningen av fredstanken for Europas utvikling.
Samtidig vil det være en stor overdrivelse å hevde at Europas historie kun er fred og fornuft, velstand og varme. Men Emmanuel Carrères lengsler viser hvor påvirket han er av kristne verdier. De sitter så fast i ryggmargen at han ikke bare unngår å se dem, de er blitt reflekser i kritikk av kristen tro.
Jeg startet med å spørre hva du lengter etter, og kan avslutte med en av mine lengsler. Den er at vi lærer så mye om hvor vi kommer fra, at vi styres mer av refleksjoner enn reflekser, mer av takk enn av tvil.
